Dagens: Snublere

Det finnes ideer som er like enkle som de er geniale. For eksempel StumbleUpon.

For uinnvidde: En ekstra knapp på vertøylinja som bringer deg hvor som helst på nettet, alt etter dine egne interesser. Praktisk til samling om informasjon og veldig gøy som leketøy. Fare: Tidssløsing på høyt nivå, og skremmende mye triviakunnskap.

Her er dagens loveable stumblings:

1. For Matrixentusiaster & matvareproduksjonsskeptikere: The Meatrix. Har en viss underholdningsverdi, og kan muligens få en til å tenke litt på hva en putter i kroppen sin. Likevel kanskje mer aktuell for amerikanere.
2. En klassiker jeg helt hadde glemt: PostSecret. Søtt, hjerteskjærende eller bare morsomt. Folk rundt om i verden skriver ned hemmelighetene sine på et postkort og sender dem inn anonymt.
3. Det er muligens litt juks å dra inn en annen bloggliste i en slik oversikt, men denne er god. Her står alt du burde kunne, fra å tenne et bål, til å takle politi, eller, som jeg prøvde å lære meg: Hvordan du starter bilen din med startkabler (noen andre som har glemt lysene på?).
4. Så de litt særere innslagene: Du ville kanskje blitt glad for å kunne åpne denne boksen ved lunsjtid? Men jeg ville definitivt ha blitt ganske skeptisk til denne? Vel, kanskje det er et spørsmål om kjønn… (Flere ideer til hvordan sprite opp matpakken finnes her)
5. Hvis du føler deg i virkelig kunstnerisk humør, kan du kanskje lage denne til neste fest? Jeg tror nok du ville fått oppmerksomhet i alle fall.
6. Og om du sliter litt med populariteten, ikke har noen til å le av vitsene dine, så kan du alltids få deg din helt egne trommehvirvel, når som helst.
7. Eller kanskje du er i det mer seriøse hjørnet. Om du er mer interessert i språk, kan du jo lære deg jiddisk? Her er en ordbok.
8. “(..)mathematics tells us that there are more than 2 Trillion Methods of feeding a lace through the six pairs of eyelets on an average shoe”. Det er mange måter å utmerke seg på, hva med å starte med skolissene?
9. Og, selv om jeg ikke har snublet over denne, må den jo få være med: LOLcat power
10. Avslutningsvis, dagens test. Jeg er tydeligvis en seriøs person, opptatt av merker & eleganse. Si meg fargen på Hawaii-skjorta di, og jeg skal si deg hvem du er…

Trist

Det er ikke det at jeg ikke respekterer deg. Du er fri til å ha dine egne meninger og tolkninger. Jeg skal ikke stå i veien for din livsførsel.

Kanskje har jeg såret deg. Kanskje gjorde jeg noe galt. Det går ikke an å rette på det nå. Det skjønner jeg. Det er over. Ferdig. Men kanskje kan jeg håpe på et mirakel. Kanskje kan du tilgi meg denne gang.

Du vet hvordan jeg har det. Hva jeg gjorde i et øyeblikks ubetenksomhet. Hvordan kunne jeg bevege meg på feil side av den tynne linja. Burde ha visst bedre. Etter alt vi har gått gjennom. Tidligere problemer. Uenigheter. Nå er det over.

Min datamaskin er død.

Hvem er det du får meldinger av?!?

Et avbrekk fra skolepress & stress for å dele et av de irritasjonsmomenter som (muligens på høyst irrasjonelt vis) hjemsøker mitt tankespinn i hverdagen. Et innlegg i og om informasjonssamfunnet vårt og dets utvikling. En post for deg som aldri forteller hvor meldingene som tikker inn hvert andre sekund på mobilen din kommer fra.

For jeg er nysgjerrig. Selv om jeg prøver å overse at på den timen vi har vært sammen har blikket ditt streifet meg cirka tre ganger, og det var når du bestilte maten din, når den ble servert og når du gikk på do, ellers har du sittet og glodd på din fantastiske lille sorte. Jeg kunne skjønt det dersom du beundret din nye telefon, eller hvis du også syntes samtalen av og til gikk litt tregt og trykket avsted en melding for ikke å minne meg på hvor lenge det er siden sist og hvor lite vi kjenner hverandre nå lenger. Men jeg tror ikke det er poenget.

Det kan godt være det er av den sist nevnte grunn, men det jeg tror ikke vi blir bedre kjent igjen ved ikke å kommunisere. Jeg sitter her og føler meg mindre og mindre villig til å få høre om hvordan du har det, faktisk. Du kan si at jeg lar følelsene fly avsted med meg, men jeg bryr meg ikke. Det er ikke bare det at du ikke er her med meg. Det er det at du ikke forteller hvem du er med. For du sitter åpenbart ikke her med meg lengre. Er det noen du ikke vil jeg skal vite om? Eller er jeg så kjedelig at du heller sender meldinger med en annen perifer venn, eller enda verre en forelder? Hva har jeg gjort mot deg? Jeg sendte en melding avgårde da vi satt oss ned, men jeg tenkte ikke at kvelden skulle ende med overfladiske fraser for å dekke over at begge egentlig er et annet sted. Nå kommer du tilbake fra toalettet. Du tok med deg mobilen. Er du virkelig så avhengig? Du kan ikke–

–bare fortelle meg at du har en syk lillesøster du forsøker å få i seng? Min verden dekkes i skam i det jeg gir deg mitt varmeste smil og vi begir oss ut i fortellinger om hvordan verden var før og hvor gøy vi hadde det. Samtidig lover jeg meg selv at disse tankene aldri aldri skal deles med deg og forbanner vårt kjære informasjonssamfunn…

Kommunikasjonsmassen

-Det nye medielandskapet

Samfunnet er i stadig utvikling. For 50 år siden ante ingen hvordan utviklingen og bruken av teknologi ville være i dag. Da fjernsynet kom til Norge var et argument i debatten (for og imot innføringen av det) at populariteten ville falle etter kort tid, at fjernsynet kun var en trend. Denne trenden har nå vart en god stund, og det er vel få som på alvor tror at tv-en er på vei ut av norske stuer. Teknologien er heller på vei inn; mobiltelefon, mp3-spiller, tv og data er snart påkrevd utstyr for mennesker i møte med verden.

Internett har utviklet seg til å bli en del av hverdagen vår. På skolen og i hjemmet bruker vi internett. På nettet finner vi informasjon til skoleoppgaver, leser aviser, ser på filmer og hører på musikk; Vi får verden brakt hjem til oss. Men det er også annen ting vi kan bruke internett til: Vi kan bringe vårt livt ut i verden. Et eksempel på dette er at vi kan blogge.

Det blir stadig snakket om at medieverdenen demokratiseres gjennom at mottagerne av massekommunikasjonen nå er blitt de nye senderene. En sender må ikke lengre være profesjonell, og en del av en større organisasjon eller institusjon, senderen trenger bare tilgang til en data. Kanskje vi nå må omdefinere begrepet “massekommunikasjon”? Og snakke om både massekommunikatører og -for å snu begrepet- kommunikasjonsmasser? I Norge har vi i så fall en stor, og stadig økende, kommunikasjonsmasse. Denne består av uorganiserte spredte sendere som formidler subjektive budskap gjennom lett-tilgjengelig teknologi, til resten av samfunnet. Dersom dette er tilfellet, at vi har fått en helt ny måte å formidle budskap på gjennom massemediene, blir det logisk å spørre: Hvordan påvirker dette samfunnet vårt? Eller; hvordan kan det komme til å påvirke samfunnet vårt?

Maktbalanse er et viktig stikkord i denne sammenheng. I vårt samfunn har journalistene viljesmakt. Sakene er objektive, men journalistens vurdering av om saken skal formidles gjennom massemediene er subjektiv. Journalisten bestemmer hvilket stoff som når fram til mottagerne og setter dagsorden. Dette blir likt i kommunikasjonsmassen. Hver sender bestemmer seg for hvilke saker den skal skrive om. Men journalisten har også definisjonsmakt. En makt til å definere i stoffet; hvem som er gode, hvem som er onde, hvordan fremstillingen av intervjuobjekter skal være, hva som blir lagt vekt på i en sak. Hva skjer når massene skal definere selv? Får vi et mangfold av meninger som det blir opptil hver enkelt mottager å tolke, eller vil medienes”definisjoner” bestå? Og skal noen gripe inn dersom noe er klart feil?

I dag har vi en instans som sørger for at pressen holder seg til de vedtatte punktene på “Vær varsom”-plakaten. Vi har en “rasismeparagraf” i grunnloven som skal verne enkeltgrupper. Hvordan skal reglene på internett være? Demokratiet må alltid betale prisen for at meninger som strider med almenn oppfatning også skal bli vernet av ytringsfriheten.

Utviklingen av teknologi har også andre virkninger som kan tolkes som både positive og negative. Den økte tilgjengeligheten fører til at ting går fortere, men også at vi får mindre fritid, globaliseringen som kommer ved kontakt ved hjelp av teknologi er bra for vår forståelse av verden, men utvekslingen av verdier, holdninger og kunnskap kan også føre til kulturimperialisme. Sosialiseringsprosessen kan også bli rammet av av vår nye teknoogiske hverdag. Familie og slekts dominans på dette området har blitt svekket og erstattet med mediene. Ettersom vi, når vi bruker mediene søker stoff som stemmer overens med vår kulturelle tilhørighet og våre personlige oppfatninger…

Så kommer spørsmålet: Når vi får så mange sendere, vil ikke senderne selv drukne i mengden?

Min oppfatning er at dette ikke vil gjøre noe. Alle trenger ikke å synes. Det viktigeste er at noen er der, og disse er jo som oftest venner, som er lojale i det virkelige liv også. Dessuten: Når en både kan søke oppmerksomhet i det virkelige liv og på internett må det sammenlagt bli større sjanse for å at det enkelte menneske blir lagt merke til og får sine selvrealiseringsbehov oppfylt. Så lenge bruken av massemediene er balansert, og ikke tar opp plassen til det sosiale livet, vil demokratiseringen av massemediene virke positivt.

Denne stilen skrev jeg på min forrige samfunnskunnskapsprøve. Oppgaven var å skrive om demokratiseringen av mediene. Jeg ble veldig fornøyd med teksten, som noen kanskje kjenner igjen elementer fra, fra tidligere blogginnlegg. Håper noen lojale venner leser denne teksten:p Og om noen har en mening om temaet er jeg åpen for innspill.