You are currently browsing the category archive for the 'tanke' category.
- om hvorfor verden er et levelig sted
Det finnes mange regler på planten vi liker å kalle vår. De varierer fra bygd til by og mellom stater og landområder. Vi følger alle regler. Fra vi står opp til vi legger oss. Selv den mest hardbarka anarkist kan sove med hodet på puta.
Jeg liker det unormale. At du ser rart på meg. Det er en seier når jeg overrasker, med meninger eller klesvalg. Og jeg liker å utfordre meg selv. Hvem sier at jeg eier sannheten? Jeg har hørt den pleier å ligge et sted i mellom de kranglende. Likevel liker jeg ikke regler. Normer som dikterer hvordan jeg skal se ut i møte med omverdenen og hva som er sømmelig opptreden. Det er så lite logikk i mange av dem. Som en venn en dag siterte Einstein på: “Common sense is the collection of prejudices aquired by the age eighteen”. Sunn fornuft er, når en tenker over det, stortsett bare en samling fordommer.
Men ingen regel uten unntak. Egentlig vet jeg ikke helt hvorfor jeg kalte denne teksten for “Forpliktelser”, det er egentlig et litt tungsindig og kjedelig ord. Plikt er ikke oppløftende. Og jeg hadde tenkt å skrive om hvorfor jeg skifter oppfatning, gjør dumme ting jeg ikke angrer på og passer meg for “kloke” råd. Men så slo det meg, at selv om jeg til tider bare er en stor levende protest, er det sosiale koder og systemer jeg liker. Og som jeg ikke kunne levd uten.
Hvis jeg knekker sammen etter overinntak av sterk drikke og vanskelige tanker, er det noen der. Om jeg skulle bure meg inne og nekte å svare på telefon eller data, eller å snakke med noen, er jeg sikker på at noen ville kommet likevel. Det kan kalles kjærlighet, og det er vel den riktige og positive måten å snakke om det. Men jeg snakker også om jentungen som plukker opp pengene du mistet og pliktskyldigst gir dem tilbake til deg. Og deg, når du hjelper gutten som har gått seg vill og låner ham mobilen din, selv om du er forsent ute, og bare har lyst å komme deg hjem for å slappe av. Jeg snakker ikke nødvendigvis om dypfølt kjærlighet. Kanskje omtanke. Jeg ville tatt vare på deg om jeg så mislikte deg så høyt jeg kan. Fordi det er det man gjør. Klar det kan høres trist ut. Men jeg slår et slag for “forpliktelser”. Gratulerer deg med at du lever i et samfunn som har valgt å sette omsorg på lista over ting som må innhas. Selv om det skal være like viktig å “holde seg selv høyest”, eller å alltid rette på andre, i følge den usynlige normlista. Det er der likevel. Og dèt er en seier i seg selv.
Søker deg som i forgårs, mandag, snek mystiske stoffer ned ganen min. Jeg aner ikke hvordan du gjorde det, jeg var da tross alt ved bevissthet hele dagen (med mindre du gjorde det mens jeg sov?). Jeg har heller ingen anelse hva det var, men alle tegn peker mot noe alkoholholdig.
Det kan i alle fall opplyses at middelet har gjort sitt inntog i min kropp kjent, og at med mindre du hadde mer seriøst skremmende intensjoner, har det levd opp til sine løfter. Jeg føler meg helt vraka. Våkenettene med tørrhoste er for lengst glemt og erstattet med brekningsfornemmelsesfylte timer som føles som år. Hodet mitt har holdt på å sprenge. Kanskje var det et slags voksestoff du foret meg? Uansett, mission accomplished. Jeg bøyer meg i støvet, men kunne du vært så snill å fortelle meg hvordan du gjorde det?
Då var tida på vidaregåande over. Og eg gjorde som gymboka lærte meg. Avslutta med eit vellykka forsøk.
Snart er vi ferdige. Snart drar vi. Snart slipper jeg å grue meg til den og den prøven. Snart.
Jeg har ennå ikke følelsen av å stå på kanten. Jeg kan innrømme at jeg innimellom lengter etter å hoppe. Men jeg har ennå ikke kjent redselen for å skulle begynne helt på nytt. Likevel begynner det å bli på tide. Russebuksa er tilnærmet ferdig, og allerede merket av godt bruk. Heldagsprøvene har satt inn. Varmen har kommet (og gått igjen). Så jeg tenkte jeg ville se tilbake.
Jeg husker hvor usikre vi var i første. Ingen visste helt med hvem og hvor de skulle holde seg. Jeg husker “Aloette”-sangen(?) og en druediskusjon fra bursdagsfesten til Sofie. Russens terrorsjef (vanskelig å glemme folk som tvinger på deg mangfoldige liter vann..).Pølseepisoden til Jon, som jeg skal slutte å nevne:). Bursdagen til Lena, med bamsemums og diverse. Doen uten lås:p. Den store skoleavslutningen i den solfylte sommarbyen. Og det geniale spillet… Hva var det det het? Og Mari som bare sovnet. Og Gunvor bak stolen. Og fotmassasje.
Berlin-turen i andre kunne fylt et kapittel for seg. Das Klo, og “Ich bin ein Berliner”. Hvor sikre vi var på at aldri aldri aldri ville de noen gang sende en ny klasse til Berlin. Og kanskje fikk vi rett også. Nå er det jo ikke lov med egenandeler mer. Jeg angrer ikke på pengebruken, iallfall. Og min nye musikervenn(L). London-turen må vel ha vært i andre den og? Jeg husker mannen som lurte meg. Penger, for å fortelle meg at jeg skulle følge folkemengden?:p Og Camden, med rabatt på grunn av Nobels fredspris. Ben Kweller i seg selv. Du har fått meg hekta, Mari, du vet det? (Ikke si det til noen). Og her mangler jeg jo allerede mye! Mine kjære biblioteksvenner:) Aldri før har vel biblioteket rommet så mange debatter om alt på et skoleår. Tenk at det bare var et år. Og jeg husker vanngeværet til Vegar, etter at Serina hadde vært på korpset. Og bursdagsfesten hennes. Den eviglevende katten. Mange gode samtaler. Og Avec. Båttur-adrenalinkick. Skjærgårds. Våt sovepose. Nikodemus. “Sommer og sol” -sangen til konf.leiren:)
Tredje klasse er det rart å skulle minnes. Vi har jo nettopp begynnt… Det er ikke lenge siden den impulsive Oslo-turen. Med snakking til statuer, gardister og kjendiser. Dieter Meyers. Vi sto for alt en kunne trenge ja, Marie=). Juleverkstedet mitt -jeg fant nettopp sjokolade i posene etter det på loftet (noen som har savnet den?). Oslo har jo vært en gjenganger det siste året. Lillestrøm-babes i pysj og irriterende menn uten volumbegrensninger på tog er jo hit-er i seg selv. Politikk-turen var definitivt verdt det. Er ikke hverdag jeg står for høyrevridd politikk. “Svane i solnedgang”(?) kommer jeg nok heller ikke til å glemme med det første. For å gå tilbake litt: Nyttårsaften med en tur på legevakten jeg ikke fikk med meg engang… Så har vi jo alle russekroene. Det blir nok ikke direkte referat fra dem:p Vi er jo ennå ikke ferdige. Russebuksa mangler mange påskrifter og flere knuter må tas.
Jeg kjenner at jeg gleder meg:)
Hvor lang tid tok det før noen begynte å bruke begrepet “68-er”? Når ble “80-talls” et alment begrep? Vil vi som den første generasjonen bli stående uten et eneste kjennetegn, ingen vitser, ingenting å le av? Bare 11/9 og terrortrusler?
Hvilken musikkart vil bli toneangivende på jubilèene våre framover? Rihanna? Jeg gremmes bare ved tanken på at jeg faktisk kan navnet på artisten tidligere kjent som “Paraply-dama”… Vil mine barn komme kravlende inn på kjøkkenet mitt og spørre etter king size-joggeklær, caps og merkeboxere til “Milleniumsfest”? Eller et minimum av klær i det hele tatt?
På begynnelsen av 70-tallet trodde de visst at musikken var død. Beatles var historie, Kennedy var død og verden trengte tid til å sørge… men hva skjedde? 70-tallsrocken har blitt legendarisk (og musikeren som sang om musikkens død solgte i sekker og spann..). Hva kan vi si om vår tid? Rap’en og hip hop’ens tid? Tiden for lettkledde kvinner og gullkjedebesatte menn? Stoltheten brer seg liksom ikke utover i kroppen. Mulig jeg ble musikalsk feilplassert ved fødselen.
Vi har heller ikke noe ungdomsopprør å snakke om. Det nærmeste vi kommer en sammenligning med tidligere generasjoner blir vel jappene på begynnelsen av 80-tallet. For vi blir bare rikere og mer velfødde. (Kakefatsgenerasjonen, muligens?) Strengt tatt hadde det vel vært mer flaut enn kult om vi begynte å protestere….
Nei, alt jeg kan komme på som tilhører oss er krydderjentene. De er definitivt våre. Med platåsko som skyskrapere og v-tegn. Men så spørs det hvor lenge deres navn kommer til å leve på våre lepper. En stund til må det i alle fall bli, til vi har stablet oss på bena og fått Volvo 240 og rekkehus og det er på tide å se tilbake på alle menneskene sto og lo da vi fortalte de fantastiske drømmene om rikdommen og berømmelsen vi skulle oppnå i livet.
Jeg kommer i alle fall til å være der. Adresse: Midt på gulvet. Partner: Mr. Karaokemaskin. Jeg er hun med det røde håret, kjole laget av det britiske flagget og silikonpupper. Du velger selv om du vil grine eller le.
Noen ganger føles livet som en film. Som om det som skjer egentlig er noe som skjer utenfor deg. Eller at du plutselig får sanse en scene du før bare har sett gjengitt på en skjerm. Jeg tror nå jeg vet hvordan Andrew følte seg i åpningen av Garden State.
Jeg har ikke vært i en nødssituasjon eller noe. Jeg har bare vært. Våken for lenge. Sliten for lenge. Når du reiser og ting støyer og farer av gårde ,kommer det øyeblikk der du liksom blir sugd ut. Det blir likegyldig. Det er der, men du hører ikke. Bryr deg ikke. Det er som et bilde på tankene. Plutselig bryter de liksom ut av hodet ditt. De er der og du vet hva de handler om, men kan ikke, eller vil ikke, ta dem tilbake. Det er en ro. En urolig ro. Kunstig. Det er ikke positivt, det er ikke negativt. Det bare er.
Den forrige posten ble kanskje litt vel negativ. Melankoliker-snakk muligens? Jeg er fullt klar over at jeg tenker for mye. Håper for mye. Bryr meg for mye. Angrer for mye. Likevel så er det liksom litt greit. Jeg har godtatt det. Jeg finner trøst i alt som kan oppnås bare man er klar over at man ønsker det. Samtidig ville det være skikkelig deilig å bare leve nå og leve masse uten å bry seg om morgendagen. Noen ganger greier jeg det. I små øyeblikk. Men vanligvis er jeg fanget av tankene mine. Derfor har jeg nå funnet et sitat jeg er blitt ganske glad i. Det kan virke pessimistisk og håpløst, men for meg er det det motsatte. Det er Arthur Miller, Marilyn Monroes siste ektemann, som har sagt dette:
¶Maybe all one can do, is hope to end up with the right regrets
I det siste har jeg blitt ganske hekta på å lese. Det krever sitt av hodet mitt, som for tiden føles som et gammelt lap-top batteri i ferd med å legge inn årene (fint bilde). Det er som om jeg går rundt med during i hodet, og jeg føler at pannen min graver seg ned i ansiktet mitt. Nå har jeg imidlertid forsøkt å gjøre hjernen til lags med variasjon; jeg har tunge skumle mursteinsboka om russisk politikk, rosaboka om jenter for lenge siden i USA (for å lære engelsk) og avkoblingsboka med masse rart som vanligvis egentlig ingenting med hverandre å gjøre. Så sliter jeg ikke de samme små grå hele tiden i alle fall. Håper jeg. De kan vel uansett ikke ta hevn. Men siden jeg er så hekta, tenkte jeg at jeg kunne dele noe. Hentet fra “Shit happens”, en bok om meningen med livet, der du etter all sannsynlighet ikke vil finne den. Meningen altså. Med livet.
“En fysikkstudent på et universitet fikk en gang denne eksamensoppgaven: “Beskriv hvordan man kan fastsette høyden på en skyskraper ved hjelp av et barometer”.
Studenten svarte følgende: “Man kan binde et barometer til en snor og fire barometeret fra toppen av taket ned til bakken. Høyden av skyskraperen er lik lengden av snoren pluss høyden av barometeret.” Svaret fikk sensorene til å hevde at eksaminanden hadde strøket, men studenten protesterte, for svaret var jo absolutt korrekt.
Studenten måtte så vente en times tid på at en eksamenskommisjon skulle avgjøre saken. Kommisjonens professorer var enige om at svaret ikke nødvendigvis var feil, men at det ikke på noen måte avslørte om studenten hadde kunnskaper i fysikk. Derfor skulle kandidaten fa seks minutter til en muntlig redegjørelse der han skulle demonstrere sine generelle fysikkunnskaper.
I fem minutter satt studenten stille og tenkte. Lærerne minnet ham på at tiden var ved å renne ut. Studenten svarte at han hadde flere relevante svar, men at han vanskelig kunne velge bare ett av dem. Etter å ha blitt bedt om å skynde seg, foreslo han følgende:
Man kan bringe et barometer opp på taket av skyskraperen og slippe det utfor kanten, for så å måle tiden det tar før barometeret treffer bakken. Høyden av bygningen kan deretter regnes ved hjelp av formelen: H=½ gt^2. Det betyr imidlertid slutten for barometeret. Hvis det er solskinn, kan man måle høyden av barometeret, og så sette det på enden for deretter å måle den skyggen det lager. Deretter kan man måle lengden på skyskraperens skygge, det er en enkel sak med proporsjonsregning. Vil man være sofistikert, kan man feste en kort hyssing til barometeret og svinge det som en pendel, først ved bakken og deretter på toppen av skyskraperen. Høyden av skyskraperen kan da beregnes ut fra svingetiden til pendelen, gitt ved uttrykket: T= 2 ganger roten av 1/g. Hvis skyskraperen har en utvendig trapp, vil det være enkelt å gå opp trappen og måle høyden i “barometerlengder” for senere å legge dem sammen. Hvis man ønsker å være riktig ortodoks, kan man også bruke barometeret til å måle lufttrykket på taket av skyskraperet og deretter på bakken, for så å gjøre om differensen i millibar til meter for å finne høyden på skyskraperen. Men siden studentene er anmodet om å tenke selvstendig og finne utradisjonelle metoder som kan bringe den vitenskaplige tenking videre, ville den utvilsomt beste metoden være å banke på vaktmesterens dør og si han skal få et flott, nytt barometer hvis han vil fortele hvor høy skyskraperen er.
Studenten bestod eksamen. Han het Niels Bohr: den eneste danske som har fått Nobelprisen i fysikk.”
Et avbrekk fra skolepress & stress for å dele et av de irritasjonsmomenter som (muligens på høyst irrasjonelt vis) hjemsøker mitt tankespinn i hverdagen. Et innlegg i og om informasjonssamfunnet vårt og dets utvikling. En post for deg som aldri forteller hvor meldingene som tikker inn hvert andre sekund på mobilen din kommer fra.
For jeg er nysgjerrig. Selv om jeg prøver å overse at på den timen vi har vært sammen har blikket ditt streifet meg cirka tre ganger, og det var når du bestilte maten din, når den ble servert og når du gikk på do, ellers har du sittet og glodd på din fantastiske lille sorte. Jeg kunne skjønt det dersom du beundret din nye telefon, eller hvis du også syntes samtalen av og til gikk litt tregt og trykket avsted en melding for ikke å minne meg på hvor lenge det er siden sist og hvor lite vi kjenner hverandre nå lenger. Men jeg tror ikke det er poenget.
Det kan godt være det er av den sist nevnte grunn, men det jeg tror ikke vi blir bedre kjent igjen ved ikke å kommunisere. Jeg sitter her og føler meg mindre og mindre villig til å få høre om hvordan du har det, faktisk. Du kan si at jeg lar følelsene fly avsted med meg, men jeg bryr meg ikke. Det er ikke bare det at du ikke er her med meg. Det er det at du ikke forteller hvem du er med. For du sitter åpenbart ikke her med meg lengre. Er det noen du ikke vil jeg skal vite om? Eller er jeg så kjedelig at du heller sender meldinger med en annen perifer venn, eller enda verre en forelder? Hva har jeg gjort mot deg? Jeg sendte en melding avgårde da vi satt oss ned, men jeg tenkte ikke at kvelden skulle ende med overfladiske fraser for å dekke over at begge egentlig er et annet sted. Nå kommer du tilbake fra toalettet. Du tok med deg mobilen. Er du virkelig så avhengig? Du kan ikke–
–bare fortelle meg at du har en syk lillesøster du forsøker å få i seng? Min verden dekkes i skam i det jeg gir deg mitt varmeste smil og vi begir oss ut i fortellinger om hvordan verden var før og hvor gøy vi hadde det. Samtidig lover jeg meg selv at disse tankene aldri aldri skal deles med deg og forbanner vårt kjære informasjonssamfunn…
Kall meg upolitisk korrekt. Kall meg usikker. Kall meg konservativ. Jeg tror det er best å angre på det du ikke har gjort.
Sykdom fører med seg ulemper og fordeler. Av de positive sidene kan nevnes tid til seriøse bloggstudier. På en av mine feltundersøkelser fant jeg gull i seks ord. La meg forklare…
Da har jeg bestemt meg. Forkjølelsen skal fly med de onde åndene. Innen oktober er over skal jeg være frisk.
Noen dager går alt på trynet. Noen dager går alt perfekt. Noen ganger kommer disse dagene rett etter hverandre. Og jeg føler at jeg har Noen å takke for det=)
Av og til skulle jeg ønske at jeg kunne være som Nemi, en øyeblikks-junkie. En som lever for øyeblikkene, som ikke haler ut tiden for å få en fin stund til å vare lengre. Som kan godta at det perfekte øyeblikket har funnet sted og aldri kommer tilbake. For jeg er en av dem som alltid prøver å hale ut tiden.
Jeg vil alltid at ting skal funke, selv om det er åpenbart at jeg aldri kommer til å leve lykkelig alle mine dager med en gutt som fikk meg til å le en enkelt gang, en sen kveld. Og jeg tar sjelden et Askepott-stunt og forsvinner akkurat i det festen har startet. Jeg tør ikke. Og dersom jeg for en gang skyld gjør det, har jeg oppdaget at jeg faktisk ikke er like tiltrekkende som Askepott, og at drømmeprinsen sjelden finner frem til det lille fattigslige huset mitt for å levere tilbake glasskoen min. Sjansen er større for at den dukker opp en måned senere i en sølepytt jeg hadde glemt mitt ublide møte med på skjebnekvelden…
Så jeg har gitt opp øyeblikks-junkieisme og heller slått meg til ro med at man noen ganger trenger litt dødtid. Tid da det egentlig ikke skjer noe. Tid hvor tiden står stille. Når man er den første som ankommer en fest. Når man venter på å komme seg hjem igjen, fordi festen aldri ble til noe stort. Når jeg ser tilbake på de gangene jeg har kjedet meg som verst, tenker jeg ofte at det faktisk ikke var så dumt. Kanskje møtte jeg noen som jeg senere ble god venn med, eller kanskje lærte jeg at klær som føles litt på kanten foran speilet hjemme, kvalifiserer til deltagelse i The Rocky Horror Show i det samme jeg trør over dørstokken. Uansett; Disse tankene gjør at det går an å godta at verden ikke alltid spiller med når vi er klare for å spille hovedrollen i en sukkersøt Hollywoodfilm.
Med disse tankene skal jeg nyte kvelden alene. Kun Herr Dødtid & meg. Hvem vet hvilket solfylt øyeblikk som bygger seg opp i horisonten?
Då var tida kommen for at òg eg skal stå på eigne bein og markere mine meiningar på det store skumle internettet… På skulen i samfunnskunnskapen har me diskutert korleis internett har utvikla seg til både å bli laga og brukt av “oss vanlege”, at me har fått ei slags demokratisering av internett, og fordeler og ulemper med det. Ei av røstene i klassen påpeikte då at det er ei ulempe at det er lett å drukne i mengda. Det er blitt så populært at alle bloggar om alt, det fins ikkje den ting ingen har blogga om! Dette tenkte eg litt på før eg bestemte meg for å lage meg ein blogg (eg er jo ei av dei sjelane som alltid finn noko å bekymre meg for, melankolikar;) ). Men så kom eg på at det blir jo ikkje eit problem når eg faktisk ikkje har lyst til å synes i den store samanhengen. Eg vil berre ha ein stad eg kan forklare kva eg tenkjer og meiner, heile verda treng ikkje vere interessert. Så eg presenterte min fine metafor for Serina:
“Eg komme jo kje te’ å drukna, eg ska jo ikkje prøva å svømma”
Sandra har visstnok uttalt at ho ikkje skjønar halvparten av det som kjem ut av munnene til Serina og meg… Men det er berre til å ta det med ro, det er ikkje sikkert det alltid er så veldig viktig heller;)
Med dette erklærar eg flytemadrassa mi for opna!
Nytt