Random

Noen tanker fra et litt ensomt hode… Jeg er alene hjemme, men gleder meg til å hente en kjæreste, som har vært hjemme og gjort sin borgerplikt, på perrongen senere i dag. Og siden hodet mitt faktisk blir veldig tomt når jeg er alene, får dere bare noen rare og usammenhengende tanker fra uka som har gått:

• Kjærestepar, de ligner på dominobrikker gjør de ikke? De er veldig like og henger perfekt sammen, men kan kun kombineres med andre på hver sin side. En sjelden gang finnes det en annen brikke som passer å legge inntil på langsiden. Når venner får seg kjærester har ikke jeg nødvendigvis mye til felles med vedkommende, selv om de to sannsynligvis har det. Og når jeg snakker med andre, hører jeg om det samme. Det er gjerne litt vanskelig å forholde seg til noen man kun har et menneske til felles med. Kanskje naturlig, men jeg syns det er rart. Noe må man jo ha til felles, så hvor kommer den klamme stemningen fra? Nå vel…

• Tanke 2: Hvorfor er kvinnelige politkere bedre enn mannlige til å oppfordre en tv-skjerm til å stemme? Da jeg så på partilederdebatten på fredag, ble jeg lite imponert av Torstein Dahles oppramsinger og Sponheims stotring og Stoltenbergs intense stirring. Halvorsen, Solberg og Jensen derimot -hadde de vært på samme side i politikken ville de lett lurt meg med uten å vise en flik av partiprogrammet..

• Tanke 3 er om tanker. Tenker du noen gang på at du tenker? Da jeg var liten fortalte jeg meg selv ting, og tenkte at jeg var ganske alene om det. Nei, ikke som i å faktisk snakke meg selv. Jeg fortalte meg selv inni hodet mitt at jeg måtte ikke bli for skuffa om ting ikke gikk som de skulle, for eksempel. Det har jeg alltid syns at var en snodig ting å kunne gjøre. Jeg forestilte meg alltid hjernen min som delt i to; den delen som på en måte var “meg’”, og den delen jeg ikke kunne kontrollere.  Det hele høres kanskje sært ut? Men bare noen dager etter at jeg hadde snakket med min kjære E om det, begynte han å snakke om det igjen. Hvorfor? Fordi han leste om det. Det er tydeligvis en del av Satres teorier (om jeg forsto ham rett). Vi har en pre-refleksiv bevissthet som tar inn inntrykk, som f.eks at du nå tenker “nå leser jeg på en blogg”, men så kobles gjerne den refleksive bevisstheten inn og du fortsetter med å tenke “burde jeg bruke tiden min på dette?” (forhåpentligvis). Det er da litt fasinerende?

Har du tenkt på det?

Et nytt år. Igjen? Hva er det egentlig vi fyller dem med?

Valg. Mang en reklameplakat har fortalt oss hvilke valg som er rette og hvordan de vil påvirke hvordan vi føler oss, hvordan vi blir sett på av andre, eller ganske enkelt: Hvor kule vi er. Lærere, foreldre, venner, bekjente, idoler; de prøver alle å lære oss det de mener er det beste for oss. Jeg vil ikke diskutere hvem som har rett, hvem du bør høre på eller om du bør høre i det hele tatt. Det er uviktig.

Det viktigste var ikke øyeblikket da du tok imot din første flaske boblende lykkedrikk. Heller ikke da du vred om nøkkelen i tenningen, uvitende om den skarpe svingen. Det var viktige øyeblikk, men noe var viktigere. Det som kom før.

Det viktigste er, etter min mening, å ha tenkt seg om. Funnet sin mening. Vite hva en står for, og hvorfor. Eller bare noen tanker om hva du ikke liker. 2008 har vært et viktig år for prinsippene mine. Jeg har fått lønn for å være bestemt. For å si nei, og for å si ja. For å gjøre det jeg mener er rett. For meg. Vel, lønn høres traust og kjedelig ut. Jeg merker at det har gjort meg glad; å vite at jeg selv bestemmer. At det er valgene jeg har tatt, som har gjort at jeg i øyeblikk kan knipe meg selv i å være dønn lykkelig. Og jeg synes det er et viktig budskap. For det kan være tungt å skulle være “god nok” i egen målestokk. Mange sterke meninger gir også stor fallhøyde når en kommer ut i det virkelige liv. Og det kan godt være at en må endre tankesett og justere seg, for verden er nå engang ikke et perfekt sted. Men det ligger en glede i å vite at en selv er frue over eget liv.

Det er mange valg å ta. Jeg mener ikke du trenger ikke å gjøre det rette valget hver gang. Så lenge det ligger en hensikt bak. Kanskje er det valget det rette for akkurat deg? Kanskje kommer du til å lære å velge annerledes neste gang. Men før du handler, før du kommer opp i en pressende situasjon, tenk gjennom din mening. Det er mitt nyttårsråd:)

Og med dette erklærer jeg min elektroniske megafon (for i huga tilhengere kalt flytemadrass) for gjenåpnet. La oss håpe 2009 blir et fruktbart år. Godt nyttår:)

Forpliktelser

- om hvorfor verden er et levelig sted

Det finnes mange regler på planten vi liker å kalle vår. De varierer fra bygd til by og mellom stater og landområder. Vi følger alle regler. Fra vi står opp til vi legger oss. Selv den mest hardbarka anarkist kan sove med hodet på puta.

Jeg liker det unormale. At du ser rart på meg. Det er en seier når jeg overrasker, med meninger eller klesvalg. Og jeg liker å utfordre meg selv. Hvem sier at jeg eier sannheten? Jeg har hørt den pleier å ligge et sted i mellom de kranglende. Likevel liker jeg ikke regler. Normer som dikterer hvordan jeg skal se ut i møte med omverdenen og hva som er sømmelig opptreden. Det er så lite logikk i mange av dem. Som en venn en dag siterte Einstein på: “Common sense is the collection of prejudices aquired by the age eighteen”. Sunn fornuft er, når en tenker over det, stortsett bare en samling fordommer.

Men ingen regel uten unntak. Egentlig vet jeg ikke helt hvorfor jeg kalte denne teksten for “Forpliktelser”, det er egentlig et litt tungsindig og kjedelig ord. Plikt er ikke oppløftende. Og jeg hadde tenkt å skrive om hvorfor jeg skifter oppfatning, gjør dumme ting jeg ikke angrer på og passer meg for “kloke” råd. Men så slo det meg, at selv om jeg til tider bare er en stor levende protest, er det sosiale koder og systemer jeg liker. Og som jeg ikke kunne levd uten.

Hvis jeg knekker sammen etter overinntak av sterk drikke og vanskelige tanker, er det noen der. Om jeg skulle bure meg inne og nekte å svare på telefon eller data, eller å snakke med noen, er jeg sikker på at noen ville kommet likevel. Det kan kalles kjærlighet, og det er vel den riktige og positive måten å snakke om det. Men jeg snakker også om jentungen som plukker opp pengene du mistet og pliktskyldigst gir dem tilbake til deg. Og deg, når du hjelper gutten som har gått seg vill og låner ham mobilen din, selv om du er forsent ute, og bare har lyst å komme deg hjem for å slappe av. Jeg snakker ikke nødvendigvis om dypfølt kjærlighet. Kanskje omtanke. Jeg ville tatt vare på deg om jeg så mislikte deg så høyt jeg kan. Fordi det er det man gjør. Klar det kan høres trist ut. Men jeg slår et slag for “forpliktelser”. Gratulerer deg med at du lever i et samfunn som har valgt å sette omsorg på lista over ting som må innhas. Selv om det skal være like viktig å “holde seg selv høyest”, eller å alltid rette på andre, i følge den usynlige normlista. Det er der likevel. Og dèt er en seier i seg selv.

Skyldig søkes

Søker deg som i forgårs, mandag, snek mystiske stoffer ned ganen min. Jeg aner ikke hvordan du gjorde det, jeg var da tross alt ved bevissthet hele dagen (med mindre du gjorde det mens jeg sov?). Jeg har heller ingen anelse hva det var, men alle tegn peker mot noe alkoholholdig.

Det kan i alle fall opplyses at middelet har gjort sitt inntog i min kropp kjent, og at med mindre du hadde mer seriøst skremmende intensjoner, har det levd opp til sine løfter. Jeg føler meg helt vraka. Våkenettene med tørrhoste er for lengst glemt og erstattet med brekningsfornemmelsesfylte timer som føles som år. Hodet mitt har holdt på å sprenge. Kanskje var det et slags voksestoff du foret meg? Uansett, mission accomplished. Jeg bøyer meg i støvet, men kunne du vært så snill å fortelle meg hvordan du gjorde det?

Perfectus!

Då var tida på vidaregåande over. Og eg gjorde som gymboka lærte meg. Avslutta med eit vellykka forsøk.