Dagens: Fordom

Jeg har fordommer. Men jeg liker å balansere dem. Dagens tema er unge ektepar.

Ofte føler jeg at folk ser ned på par som gifter seg når de er unge. Vi syns det er naivt av dem å tro at de vet nok om verden til å kunne binde seg til hverandre for evigheten. At de bare tar den første og beste. Vi spår anger og skilsmisse. Nå sier jeg ikke at alle ser på det på denne måten, men jeg mener dette er en rådende holdning i vårt postmoderne samfunn, der Friheten står over alt.

Hva er det så som har fått meg til å tvile? (Og nei, jeg går ikke med gifteplaner). Tanken forutsetter at du forandrer deg og samtidig ikke. Og før du tror jeg har blitt gal, vennligst les videre. Samfunet roper at du må finne deg selv. Men samtidig må du prøve alt før du finner det ut. Alt skal gjøres, alt skal prøves. Det er som et langt regnestykke, når du er ferdig skal du sitte igjen med svaret. Og da, da kan du binde deg. Men samtidig vet vi at det vi opplever påvirker oss. Det former oss. Da virker all prøvingen litt motstridende. For hva om du gjorde noe feil. Du gikk inn i et forhold du egentlig ikke ønsket. Du dro ut til et område som ga deg en kronisk utrygghet. Skal du så kunne legge alt bak deg når du endelig finner den rette?

Hva om “den rette” ikke er rett på alle områder? Kanskje du engang hadde en som vasket opp hverdag? Han overså deg kanskje totalt ellers, men han gjorde jo det “den rette” aldri gjør. Så begynner du å tenke: Hvis du bare legger ut på ny, da finner du kanskje den fullkommne? Et gammelt visdomsord sier: “Den som aukar sin kunnskap, aukar si kvide”. Enhver erfaring har sin pris.

Men den som ikke har opplevd noe, hvordan skal den vokse, ved siden av et annet menneske? Vel, for det første: I trygghet. Et giftermål er en stor avgjørelse om en er ung eller gammel. Unge mennesker kan også være trygge på hverandre, og kjenne hverandre. Og å oppleve livet sammen med noen, å gjøre bestemmelser sammen, ha noen å møte verden med: Er ikke det en fordel?

Og hva ville du like best: Å vite at du er valgt fordi du er du, og vite at din tilkommende bare har hatt deg og er fornøyd med deg, og vil gjøre hva han kan for å holde sammen med deg, eller å vite at du er plukket ut, kanskje gjennom nøye utvelging, ikke nødvendigvis fordi du var den beste, men fordi tiden var moden og du var det minste ondet? Risikoen for at hun sammenligner deg med andre vil alltid ligge der. Og har du selv lyst å angre, på noen du forkastet? Igjen går det an å si at en kan angre på det en aldri har opplevd, men er det noe verre enn å angre på noen en har forkastet? Er det noen grunn til at det er verre å gifte seg ung enn når en er eldre?

Trenger virkelig alle en ego-tid, mellom familien og giftermål? Tid for å være alene, gjøre som en selv lyster? Det kan også gjøre det vanskeligere å binde seg når en må gi opp noe. Og en har jo vissheten om at det må ta slutt. Hva med å starte i et forhold, med fritid til å gjøre egne ting? Eller gleden av alltid å ha noen å gjøre noe sammen med?

Nå skal det påpekes at ikke alle finner den de vil være sammen med før de er blitt litt eldre. Poenget her er bare å påpeke at dersom noen mener de har funnet denne perfekte, hvorfor skal samfunnet si at det må være galt?

Jeg vil ikke si jeg er en ekspert. Og jeg er definitivt klar over at det er et tema for diskusjon (noe det også ble da jeg nevte dette hjemme). Mitt eneste formål er å framstille to sider av en sak. En sak jeg faktisk ikke har vært på noen av sidene av. Men som jeg mener at samfunnet og media ikke bør ta standpunkt i.

Hvordan ser din nordmann ut?

“Hvis ikke vi kan bruke penger på å skaffe oss fordeler på bekostning av de fattige, så blir det helt meningsløst å være rik.”

Knut Nærum

Sakset dette sitatet fra en “Nytt på nytt”-sending fordi jeg syntes det var en så bra ting å si. Debatten handlet at den norske regjeringen har luftet forslag om å hente helsepersonell fra Afrika og Asia. Nærum uttalte dette da det ble hintet frampå at dette ville være en “handel” som vil komme oss til gode, men sannsynligvis ikke de hjelpetrengende i landene vi henter personellet fra.

Sitatet fikk meg til å tenke litt på oss nordmenn. Hva er typisk med oss? Er det noe jeg forbinder med oss?

Mitt inntrykk av Nordmannen:

• Fornuftig. Han tror ikke på at han har vunnet i lotto med en gang han hører en stemme fra Hamar i telefonen. Når han likevel innser at han virkelig har fått toppgevinsten blir han super glad og tenker på alle de herlige pengene han nå kan bruke!
• Egoistisk. Pengene skal så klart brukes å realisere hans innerste drømmer!
• Godt selvbilde. Han tenker på Norge som Fredsnasjonen, vi som megler og står på trenger da å tjene noen slanter! Vi har jo ikke så god råd…
• Korttenkt. Ja! Vi henter sykepleiere fra Afrika og Asia. (noen glemte visst å tenke på at det finnes syke der disse sykepleierne hentes fra også..)

Så, lurer jeg på: Hvordan ser din nordmann ut?

Kommunikasjonsmassen

-Det nye medielandskapet

Samfunnet er i stadig utvikling. For 50 år siden ante ingen hvordan utviklingen og bruken av teknologi ville være i dag. Da fjernsynet kom til Norge var et argument i debatten (for og imot innføringen av det) at populariteten ville falle etter kort tid, at fjernsynet kun var en trend. Denne trenden har nå vart en god stund, og det er vel få som på alvor tror at tv-en er på vei ut av norske stuer. Teknologien er heller på vei inn; mobiltelefon, mp3-spiller, tv og data er snart påkrevd utstyr for mennesker i møte med verden.

Internett har utviklet seg til å bli en del av hverdagen vår. På skolen og i hjemmet bruker vi internett. På nettet finner vi informasjon til skoleoppgaver, leser aviser, ser på filmer og hører på musikk; Vi får verden brakt hjem til oss. Men det er også annen ting vi kan bruke internett til: Vi kan bringe vårt livt ut i verden. Et eksempel på dette er at vi kan blogge.

Det blir stadig snakket om at medieverdenen demokratiseres gjennom at mottagerne av massekommunikasjonen nå er blitt de nye senderene. En sender må ikke lengre være profesjonell, og en del av en større organisasjon eller institusjon, senderen trenger bare tilgang til en data. Kanskje vi nå må omdefinere begrepet “massekommunikasjon”? Og snakke om både massekommunikatører og -for å snu begrepet- kommunikasjonsmasser? I Norge har vi i så fall en stor, og stadig økende, kommunikasjonsmasse. Denne består av uorganiserte spredte sendere som formidler subjektive budskap gjennom lett-tilgjengelig teknologi, til resten av samfunnet. Dersom dette er tilfellet, at vi har fått en helt ny måte å formidle budskap på gjennom massemediene, blir det logisk å spørre: Hvordan påvirker dette samfunnet vårt? Eller; hvordan kan det komme til å påvirke samfunnet vårt?

Maktbalanse er et viktig stikkord i denne sammenheng. I vårt samfunn har journalistene viljesmakt. Sakene er objektive, men journalistens vurdering av om saken skal formidles gjennom massemediene er subjektiv. Journalisten bestemmer hvilket stoff som når fram til mottagerne og setter dagsorden. Dette blir likt i kommunikasjonsmassen. Hver sender bestemmer seg for hvilke saker den skal skrive om. Men journalisten har også definisjonsmakt. En makt til å definere i stoffet; hvem som er gode, hvem som er onde, hvordan fremstillingen av intervjuobjekter skal være, hva som blir lagt vekt på i en sak. Hva skjer når massene skal definere selv? Får vi et mangfold av meninger som det blir opptil hver enkelt mottager å tolke, eller vil medienes”definisjoner” bestå? Og skal noen gripe inn dersom noe er klart feil?

I dag har vi en instans som sørger for at pressen holder seg til de vedtatte punktene på “Vær varsom”-plakaten. Vi har en “rasismeparagraf” i grunnloven som skal verne enkeltgrupper. Hvordan skal reglene på internett være? Demokratiet må alltid betale prisen for at meninger som strider med almenn oppfatning også skal bli vernet av ytringsfriheten.

Utviklingen av teknologi har også andre virkninger som kan tolkes som både positive og negative. Den økte tilgjengeligheten fører til at ting går fortere, men også at vi får mindre fritid, globaliseringen som kommer ved kontakt ved hjelp av teknologi er bra for vår forståelse av verden, men utvekslingen av verdier, holdninger og kunnskap kan også føre til kulturimperialisme. Sosialiseringsprosessen kan også bli rammet av av vår nye teknoogiske hverdag. Familie og slekts dominans på dette området har blitt svekket og erstattet med mediene. Ettersom vi, når vi bruker mediene søker stoff som stemmer overens med vår kulturelle tilhørighet og våre personlige oppfatninger…

Så kommer spørsmålet: Når vi får så mange sendere, vil ikke senderne selv drukne i mengden?

Min oppfatning er at dette ikke vil gjøre noe. Alle trenger ikke å synes. Det viktigeste er at noen er der, og disse er jo som oftest venner, som er lojale i det virkelige liv også. Dessuten: Når en både kan søke oppmerksomhet i det virkelige liv og på internett må det sammenlagt bli større sjanse for å at det enkelte menneske blir lagt merke til og får sine selvrealiseringsbehov oppfylt. Så lenge bruken av massemediene er balansert, og ikke tar opp plassen til det sosiale livet, vil demokratiseringen av massemediene virke positivt.

Denne stilen skrev jeg på min forrige samfunnskunnskapsprøve. Oppgaven var å skrive om demokratiseringen av mediene. Jeg ble veldig fornøyd med teksten, som noen kanskje kjenner igjen elementer fra, fra tidligere blogginnlegg. Håper noen lojale venner leser denne teksten:p Og om noen har en mening om temaet er jeg åpen for innspill.