En ting som er verdt å ha, er også verdt å jukse for

Overskriften er et sitat av W.C. Fields, en amerikansk komiker, hentet fra boken “Freakonomics”. Fra jeg tok opp boken på skolebiblioteket i dag og fram til i kveld har jeg kun lagt den til side to ganger. Da regnet truet med å ødelegge sidene og da jeg trengte mat. Det er utrolig hvor interessant økonomi er. Ja, du leste rett. Boken er bygd på en “uskikkelig økonom” som “utforsker alle tings skjulte sider”. Jeg tenkte jeg kunne dele noe av de faktaene som fascinerte meg mest (samtidig sannsynligvis de mest ubrukelige) med deres.

To økonomer og en psykolog gikk nemlig sammen for å finne svar på spørsmålet:

Hvor direkte (og ærlige) er folk når de skal fortelle om seg selv i annonser på date-sider på nettet?

Her er resultatet av undersøkelsen av analyserte data fra 30 000 amerikanske brukere:

• Mer enn 4 % oppga at de tjente mer enn 200 000 dollar ( ca. 1,3 mill) i året, mens under 1 % av internettbrukerne ellers tjener så mye (kan tyde på at 3 av 4 blant dem med høyest inntekt tok for hardt i…)
• Både kvinner og menn oppga at de var nesten tre centimeter høyere enn befolkningsgjennomsnittet
• Med hensyn på vekt var mennene på linje med befolkningsgjennomsnittet, mens kvinnene oppga at de veide rundt ti (!) kilo mindre enn gjennomsnittet
• 70 % av kvinnene hevdet at deres utseende var “bedre enn gjennomsnittet”
• 67 % av mennene mente de var “over gjennomsnittlig” pene

For min del har jeg ikke så veldig dårlig samvittighet, men jeg tipper det kanskje er noen der ute som burde se over Facebook-profilen sin en ekstra gang….

Perfeksjonismen -kan den avskaffes?

Ved hjelp av Serinas bloggpost om Idealisters (ja, vi snakker typeindeksen, men heng med:) syn på kjærlighet, ble jeg i dag trukket inn i en veldig god diskusjon om perfeksjonisme på generell basis. Derav overskriften; for hva er en perfeksjonist og kan man legge av seg perfeksjonisme?

Da jeg leste bloggen til Serina fikk jeg bekreftelse på bange anelser. Jeg har tidligere merket at mitt forhold til verden og kjærligheten nok har vært ganske annerledes enn mange andres. Da jeg møtte Serina var det første gang jeg møtte noen som støttet fullt ut at Den perfekte var den eneste som var god nok (veldig glad for at jeg møtte deg, vennen:). Når jeg senere fant ut at vi er i den samme hovedgruppen, forstod jeg hvorfor vi er så enige. Idealisten søker det beste. Nå er det ikke slik at jeg ser ned på de andre hovedgruppene, tvert imot er jeg egentlig ganske glad for at noen i verden har beina plantet på jorda. For er det egentlig så sannsynlig at verden blir et herlig sted bare jeg ønsker og jobber hardt nok for at den skal bli det..?

Jeg greier å trekke hodet så pass langt ut av skyene at jeg skjønner at alt ikke alltid kan gå som jeg vil. Det er ikke slik universet er konstruert. Perfeksjonismen tjener ikke til noe godt når den bare gjør at jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke er enda bedre, selv om jeg gjør gode handlinger. Likevel lurer jeg på om perfeksjonismen er en del av det å være meg?

Tenkere/rasjonalister ønsker også å oppnå det beste. For å oppnå dette målet vil de bruke det beste tilgjengelige middelet. Det viktigste med det er at det virker til sin hensikt. Målet helliger middelet. For idealister er derimot middelet en del av målet. Våre verdier og følelser er det som styrer oss og dersom vi går mot disse i kampen for å oppnå det perfekte vil slaget allerede være tapt. Et eksempel er at både NTer og NFer vil ta hensyn til andre menneskers følelser når de tar sine valg. Ulikheten er at NTen vil ta disse med i et regnestykke med positive og negative sider og tilslutt komme fram til en løsning, imens NFen legger vekt på at visse verdier må følges ved ethvert valg.

Av dette trekker jeg at selv om perfeksjonisme ikke alltid gir positive utslag, så er det metoden en idealist vil bruke for å nå fram. Vi inngår ikke kompromisser når det gjelder våre meninger og vår integritet, dersom vi hadde gjort det hadde vi samtidig mistet oss selv. Nå betyr ikke dette at det ikke ville vært en fordel å fire på kravene og se realiteten i øynene. Det betyr ganske enkelt at jeg ikke tror at perfeksjonisme er noe en kan legge av seg. Jeg tror det er et personlighetstrekk. Den kan dempes og en kan lære å bli mer fornøyd med seg selv og andre, men jeg tror ikke den kan avskaffes. Den er rett og slett en del av måten jeg møter verden på.

Cloverfield

Er det bare jeg som finner det en smule foruroligende at befolkningen i verdens mektigste land antas å skulle miste nattesøvnen på grunn av en film om megainsekter sluppet løs av myndighetene?

Dagens: Fordom

Jeg har fordommer. Men jeg liker å balansere dem. Dagens tema er unge ektepar.

Ofte føler jeg at folk ser ned på par som gifter seg når de er unge. Vi syns det er naivt av dem å tro at de vet nok om verden til å kunne binde seg til hverandre for evigheten. At de bare tar den første og beste. Vi spår anger og skilsmisse. Nå sier jeg ikke at alle ser på det på denne måten, men jeg mener dette er en rådende holdning i vårt postmoderne samfunn, der Friheten står over alt.

Hva er det så som har fått meg til å tvile? (Og nei, jeg går ikke med gifteplaner). Tanken forutsetter at du forandrer deg og samtidig ikke. Og før du tror jeg har blitt gal, vennligst les videre. Samfunet roper at du må finne deg selv. Men samtidig må du prøve alt før du finner det ut. Alt skal gjøres, alt skal prøves. Det er som et langt regnestykke, når du er ferdig skal du sitte igjen med svaret. Og da, da kan du binde deg. Men samtidig vet vi at det vi opplever påvirker oss. Det former oss. Da virker all prøvingen litt motstridende. For hva om du gjorde noe feil. Du gikk inn i et forhold du egentlig ikke ønsket. Du dro ut til et område som ga deg en kronisk utrygghet. Skal du så kunne legge alt bak deg når du endelig finner den rette?

Hva om “den rette” ikke er rett på alle områder? Kanskje du engang hadde en som vasket opp hverdag? Han overså deg kanskje totalt ellers, men han gjorde jo det “den rette” aldri gjør. Så begynner du å tenke: Hvis du bare legger ut på ny, da finner du kanskje den fullkommne? Et gammelt visdomsord sier: “Den som aukar sin kunnskap, aukar si kvide”. Enhver erfaring har sin pris.

Men den som ikke har opplevd noe, hvordan skal den vokse, ved siden av et annet menneske? Vel, for det første: I trygghet. Et giftermål er en stor avgjørelse om en er ung eller gammel. Unge mennesker kan også være trygge på hverandre, og kjenne hverandre. Og å oppleve livet sammen med noen, å gjøre bestemmelser sammen, ha noen å møte verden med: Er ikke det en fordel?

Og hva ville du like best: Å vite at du er valgt fordi du er du, og vite at din tilkommende bare har hatt deg og er fornøyd med deg, og vil gjøre hva han kan for å holde sammen med deg, eller å vite at du er plukket ut, kanskje gjennom nøye utvelging, ikke nødvendigvis fordi du var den beste, men fordi tiden var moden og du var det minste ondet? Risikoen for at hun sammenligner deg med andre vil alltid ligge der. Og har du selv lyst å angre, på noen du forkastet? Igjen går det an å si at en kan angre på det en aldri har opplevd, men er det noe verre enn å angre på noen en har forkastet? Er det noen grunn til at det er verre å gifte seg ung enn når en er eldre?

Trenger virkelig alle en ego-tid, mellom familien og giftermål? Tid for å være alene, gjøre som en selv lyster? Det kan også gjøre det vanskeligere å binde seg når en må gi opp noe. Og en har jo vissheten om at det må ta slutt. Hva med å starte i et forhold, med fritid til å gjøre egne ting? Eller gleden av alltid å ha noen å gjøre noe sammen med?

Nå skal det påpekes at ikke alle finner den de vil være sammen med før de er blitt litt eldre. Poenget her er bare å påpeke at dersom noen mener de har funnet denne perfekte, hvorfor skal samfunnet si at det må være galt?

Jeg vil ikke si jeg er en ekspert. Og jeg er definitivt klar over at det er et tema for diskusjon (noe det også ble da jeg nevte dette hjemme). Mitt eneste formål er å framstille to sider av en sak. En sak jeg faktisk ikke har vært på noen av sidene av. Men som jeg mener at samfunnet og media ikke bør ta standpunkt i.

Hvordan ser din nordmann ut?

“Hvis ikke vi kan bruke penger på å skaffe oss fordeler på bekostning av de fattige, så blir det helt meningsløst å være rik.”

Knut Nærum

Sakset dette sitatet fra en “Nytt på nytt”-sending fordi jeg syntes det var en så bra ting å si. Debatten handlet at den norske regjeringen har luftet forslag om å hente helsepersonell fra Afrika og Asia. Nærum uttalte dette da det ble hintet frampå at dette ville være en “handel” som vil komme oss til gode, men sannsynligvis ikke de hjelpetrengende i landene vi henter personellet fra.

Sitatet fikk meg til å tenke litt på oss nordmenn. Hva er typisk med oss? Er det noe jeg forbinder med oss?

Mitt inntrykk av Nordmannen:

• Fornuftig. Han tror ikke på at han har vunnet i lotto med en gang han hører en stemme fra Hamar i telefonen. Når han likevel innser at han virkelig har fått toppgevinsten blir han super glad og tenker på alle de herlige pengene han nå kan bruke!
• Egoistisk. Pengene skal så klart brukes å realisere hans innerste drømmer!
• Godt selvbilde. Han tenker på Norge som Fredsnasjonen, vi som megler og står på trenger da å tjene noen slanter! Vi har jo ikke så god råd…
• Korttenkt. Ja! Vi henter sykepleiere fra Afrika og Asia. (noen glemte visst å tenke på at det finnes syke der disse sykepleierne hentes fra også..)

Så, lurer jeg på: Hvordan ser din nordmann ut?

Kommunikasjonsmassen

-Det nye medielandskapet

Samfunnet er i stadig utvikling. For 50 år siden ante ingen hvordan utviklingen og bruken av teknologi ville være i dag. Da fjernsynet kom til Norge var et argument i debatten (for og imot innføringen av det) at populariteten ville falle etter kort tid, at fjernsynet kun var en trend. Denne trenden har nå vart en god stund, og det er vel få som på alvor tror at tv-en er på vei ut av norske stuer. Teknologien er heller på vei inn; mobiltelefon, mp3-spiller, tv og data er snart påkrevd utstyr for mennesker i møte med verden.

Internett har utviklet seg til å bli en del av hverdagen vår. På skolen og i hjemmet bruker vi internett. På nettet finner vi informasjon til skoleoppgaver, leser aviser, ser på filmer og hører på musikk; Vi får verden brakt hjem til oss. Men det er også annen ting vi kan bruke internett til: Vi kan bringe vårt livt ut i verden. Et eksempel på dette er at vi kan blogge.

Det blir stadig snakket om at medieverdenen demokratiseres gjennom at mottagerne av massekommunikasjonen nå er blitt de nye senderene. En sender må ikke lengre være profesjonell, og en del av en større organisasjon eller institusjon, senderen trenger bare tilgang til en data. Kanskje vi nå må omdefinere begrepet “massekommunikasjon”? Og snakke om både massekommunikatører og -for å snu begrepet- kommunikasjonsmasser? I Norge har vi i så fall en stor, og stadig økende, kommunikasjonsmasse. Denne består av uorganiserte spredte sendere som formidler subjektive budskap gjennom lett-tilgjengelig teknologi, til resten av samfunnet. Dersom dette er tilfellet, at vi har fått en helt ny måte å formidle budskap på gjennom massemediene, blir det logisk å spørre: Hvordan påvirker dette samfunnet vårt? Eller; hvordan kan det komme til å påvirke samfunnet vårt?

Maktbalanse er et viktig stikkord i denne sammenheng. I vårt samfunn har journalistene viljesmakt. Sakene er objektive, men journalistens vurdering av om saken skal formidles gjennom massemediene er subjektiv. Journalisten bestemmer hvilket stoff som når fram til mottagerne og setter dagsorden. Dette blir likt i kommunikasjonsmassen. Hver sender bestemmer seg for hvilke saker den skal skrive om. Men journalisten har også definisjonsmakt. En makt til å definere i stoffet; hvem som er gode, hvem som er onde, hvordan fremstillingen av intervjuobjekter skal være, hva som blir lagt vekt på i en sak. Hva skjer når massene skal definere selv? Får vi et mangfold av meninger som det blir opptil hver enkelt mottager å tolke, eller vil medienes”definisjoner” bestå? Og skal noen gripe inn dersom noe er klart feil?

I dag har vi en instans som sørger for at pressen holder seg til de vedtatte punktene på “Vær varsom”-plakaten. Vi har en “rasismeparagraf” i grunnloven som skal verne enkeltgrupper. Hvordan skal reglene på internett være? Demokratiet må alltid betale prisen for at meninger som strider med almenn oppfatning også skal bli vernet av ytringsfriheten.

Utviklingen av teknologi har også andre virkninger som kan tolkes som både positive og negative. Den økte tilgjengeligheten fører til at ting går fortere, men også at vi får mindre fritid, globaliseringen som kommer ved kontakt ved hjelp av teknologi er bra for vår forståelse av verden, men utvekslingen av verdier, holdninger og kunnskap kan også føre til kulturimperialisme. Sosialiseringsprosessen kan også bli rammet av av vår nye teknoogiske hverdag. Familie og slekts dominans på dette området har blitt svekket og erstattet med mediene. Ettersom vi, når vi bruker mediene søker stoff som stemmer overens med vår kulturelle tilhørighet og våre personlige oppfatninger…

Så kommer spørsmålet: Når vi får så mange sendere, vil ikke senderne selv drukne i mengden?

Min oppfatning er at dette ikke vil gjøre noe. Alle trenger ikke å synes. Det viktigeste er at noen er der, og disse er jo som oftest venner, som er lojale i det virkelige liv også. Dessuten: Når en både kan søke oppmerksomhet i det virkelige liv og på internett må det sammenlagt bli større sjanse for å at det enkelte menneske blir lagt merke til og får sine selvrealiseringsbehov oppfylt. Så lenge bruken av massemediene er balansert, og ikke tar opp plassen til det sosiale livet, vil demokratiseringen av massemediene virke positivt.

Denne stilen skrev jeg på min forrige samfunnskunnskapsprøve. Oppgaven var å skrive om demokratiseringen av mediene. Jeg ble veldig fornøyd med teksten, som noen kanskje kjenner igjen elementer fra, fra tidligere blogginnlegg. Håper noen lojale venner leser denne teksten:p Og om noen har en mening om temaet er jeg åpen for innspill.