You are currently browsing the category archive for the 'sosiologi' category.
I forrige uke tenkte jeg og min kjære E oss på et foredrag holdt av en slovensk filosof. Dessverre var Samtidsmuseet fylt opp til randen, og på grunn av et lite innbydende gulv, klaustrofobisk tendenser og andre omstendigheter, valgte vi å droppe det. Likevel fikk vi allerede neste dag høre mer om den skjeggete mannen. Tilfeldigvis fra Anne Holt på en litteraturtilstelning.
Anne Holt, som promoterte den nye boka si, brukte taletiden sin på å formidle sin frykt for farlige grupperinger, minoriteters utsatte stilling i samfunnet. Hun har jo også tidligere vært ute i media og snakket om hvordan holdningene til homofile synes å ha endret seg de siste årene. Hun rettet også kritikk mot Slavoj Žižek, en slovensk filosof som Klassekampen hadde viet dagens forside. Hm, hvor mange slovenske filosofer har besøkt hovedstaden den siste måneden?
Det ble nødvendig å kjøpe avis, og riktig nok: “-Toleranse er farlig” lyder Klassekampens overskrift. Lite lovende. Men artikkelen inni avisen utfyller og forklarer Žižeks språkbruk.
Jeg respekterer politisk korrekthet, men bare til et visst punkt. Ulempen med toleransen er at den kan holde fordommer og rasisme under kontroll -men ikke gjøre noe med at slikt finnes.
Slik siteres filosofen i saken. Dette skulle vel være et positivt utgangspunkt for minoriteter?
Forside-overskriften har forsåvidt dekning i artikkelen. Dette er tydeligvis en filosof som har forstått “det tabloides” virkekraft. Men likevel.. Anne Holt hadde sannsynligvis ikke fått med seg detaljene i Slavoj Žižeks foredrag (om ikke min tolkning av hennes utspill ikke stemt i det hele tatt). Og hvor mange er det egentlig som får med seg “alt”? Det går tross alt raskere å lese en overskrift, enn å sette seg inn i en hel sak. Er vi tjent med at media “tabloidiserer”? Eller skaper det unødvendig forvirring?
Jeg er fornøyd med valget av sosiologi som studie. Den første læreboka, som vi nesten er ferdige med, var tjukk, men oversiktlig. Foreleserne lager Power Pointer som gjør det lett å forstå stoffet og temaene er interessante. Livet på gata, hvordan kulturen påvirker oss, seksualitetens historie. Men noen ganger skurrer det.
Hvorfor snakker foreleseren om “oss”? “Vi” er utro oftere enn en kanskje skulle tro, “vi” handler på grunnlag av hvordan kulturen rundt oss legger opp til at vi skal. Det er vel grei ordlegging, ettersom dette er forskning som gjelder hele landet og hele samfunn. Men spørsmålet blir likevel; hvem er “de andre”?
Vi diskuterer seksualitet. Har vi som individer en fast seksualitet? Filosofen Foucault mener ikke det. Vi forelsker oss i mennesker, ikke kjønn. “Men” , påpeker vår foreleser, “det er vel noen som tidlig merker at de har en annen identitet”.
Så det er “de andre”. I motsetning til oss. I en sal med om lag 200studenter, er vi tydeligvis alle heterofile. Har professoren gjort mer nøyaktige og intrikate studier av oss studenter enn jeg var klar over (jeg visste ikke at en slik type informasjon overhodet var nødvendig for gjennomføringen av studier i sosiologi?). Har han ikke det, så burde vel dette være et tema vedkommende professor burde interessere seg for? Dagens forelesning, av en annen professor, lærte oss om hvordan språket er en viktig del av kulturen, som i høy grad påvirker (og kan påvise) våre verdier og holdninger.
I følge loven er homofili og heterofili “likestilt”. Men hvor land tid vil det ta før de blir likestilte i språket vårt?
(Om du skulle lure på noe i forbindelse med norske sexvaner, finner du her en artikkel fra forskning.no om det norske folks sexvaner i 2003)
Overskriften er et sitat av W.C. Fields, en amerikansk komiker, hentet fra boken “Freakonomics”. Fra jeg tok opp boken på skolebiblioteket i dag og fram til i kveld har jeg kun lagt den til side to ganger. Da regnet truet med å ødelegge sidene og da jeg trengte mat. Det er utrolig hvor interessant økonomi er. Ja, du leste rett. Boken er bygd på en “uskikkelig økonom” som “utforsker alle tings skjulte sider”. Jeg tenkte jeg kunne dele noe av de faktaene som fascinerte meg mest (samtidig sannsynligvis de mest ubrukelige) med deres.
To økonomer og en psykolog gikk nemlig sammen for å finne svar på spørsmålet:
Hvor direkte (og ærlige) er folk når de skal fortelle om seg selv i annonser på date-sider på nettet?
Her er resultatet av undersøkelsen av analyserte data fra 30 000 amerikanske brukere:
- Mer enn 4 % oppga at de tjente mer enn 200 000 dollar ( ca. 1,3 mill) i året, mens under 1 % av internettbrukerne ellers tjener så mye (kan tyde på at 3 av 4 blant dem med høyest inntekt tok for hardt i…)
- Både kvinner og menn oppga at de var nesten tre centimeter høyere enn befolkningsgjennomsnittet
- Med hensyn på vekt var mennene på linje med befolkningsgjennomsnittet, mens kvinnene oppga at de veide rundt ti (!) kilo mindre enn gjennomsnittet
- 70 % av kvinnene hevdet at deres utseende var “bedre enn gjennomsnittet”
- 67 % av mennene mente de var “over gjennomsnittlig” pene
For min del har jeg ikke så veldig dårlig samvittighet, men jeg tipper det kanskje er noen der ute som burde se over Facebook-profilen sin en ekstra gang….
Ved hjelp av Serinas bloggpost om Idealisters (ja, vi snakker typeindeksen, men heng med:) syn på kjærlighet, ble jeg i dag trukket inn i en veldig god diskusjon om perfeksjonisme på generell basis. Derav overskriften; for hva er en perfeksjonist og kan man legge av seg perfeksjonisme?
Da jeg leste bloggen til Serina fikk jeg bekreftelse på bange anelser. Jeg har tidligere merket at mitt forhold til verden og kjærligheten nok har vært ganske annerledes enn mange andres. Da jeg møtte Serina var det første gang jeg møtte noen som støttet fullt ut at Den perfekte var den eneste som var god nok (veldig glad for at jeg møtte deg, vennen:). Når jeg senere fant ut at vi er i den samme hovedgruppen, forstod jeg hvorfor vi er så enige. Idealisten søker det beste. Nå er det ikke slik at jeg ser ned på de andre hovedgruppene, tvert imot er jeg egentlig ganske glad for at noen i verden har beina plantet på jorda. For er det egentlig så sannsynlig at verden blir et herlig sted bare jeg ønsker og jobber hardt nok for at den skal bli det..?
Jeg greier å trekke hodet så pass langt ut av skyene at jeg skjønner at alt ikke alltid kan gå som jeg vil. Det er ikke slik universet er konstruert. Perfeksjonismen tjener ikke til noe godt når den bare gjør at jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke er enda bedre, selv om jeg gjør gode handlinger. Likevel lurer jeg på om perfeksjonismen er en del av det å være meg?
Tenkere/rasjonalister ønsker også å oppnå det beste. For å oppnå dette målet vil de bruke det beste tilgjengelige middelet. Det viktigste med det er at det virker til sin hensikt. Målet helliger middelet. For idealister er derimot middelet en del av målet. Våre verdier og følelser er det som styrer oss og dersom vi går mot disse i kampen for å oppnå det perfekte vil slaget allerede være tapt. Et eksempel er at både NTer og NFer vil ta hensyn til andre menneskers følelser når de tar sine valg. Ulikheten er at NTen vil ta disse med i et regnestykke med positive og negative sider og tilslutt komme fram til en løsning, imens NFen legger vekt på at visse verdier må følges ved ethvert valg.
Av dette trekker jeg at selv om perfeksjonisme ikke alltid gir positive utslag, så er det metoden en idealist vil bruke for å nå fram. Vi inngår ikke kompromisser når det gjelder våre meninger og vår integritet, dersom vi hadde gjort det hadde vi samtidig mistet oss selv. Nå betyr ikke dette at det ikke ville vært en fordel å fire på kravene og se realiteten i øynene. Det betyr ganske enkelt at jeg ikke tror at perfeksjonisme er noe en kan legge av seg. Jeg tror det er et personlighetstrekk. Den kan dempes og en kan lære å bli mer fornøyd med seg selv og andre, men jeg tror ikke den kan avskaffes. Den er rett og slett en del av måten jeg møter verden på.
Er det bare jeg som finner det en smule foruroligende at befolkningen i verdens mektigste land antas å skulle miste nattesøvnen på grunn av en film om megainsekter sluppet løs av myndighetene?
Nytt