Tsjetsjenia

-krig for selvstendighet eller krig mot terror?

Konflikten i Tsjetsjenia kan i hovedsak spores tilbake til Sovjetunionens oppløsning i 1991. Da fikk mange stater som tidligere hadde hørt innunder Sovjetregimet sin uavhengighet. Dette var også målet for tsjetsjenerne, folkegruppen som bor i et område sørvest i dagens Russland. Tsjetsjenia ble erklært uavhengig med Dzochar Dudayev som president. Men Russland var ikke villig til å gi fra seg landet. Slik begynnte det som til nå har vært over et tiår med uroligheter, og har medført to russiske invasjoner i Tsjetsjenia.

Det er lett å peke på at dette er en nasjonal-etnisk konflikt, men her finnes mange underliggende momenter. Hovedgrunnlaget er langt på vei å finne på det økonomiske plan, som en interessekonflikt. Tsjetsjenia er et ressursrikt område. Viktige oljeledninger går gjennom området og gjør det til et verdifullt russiske eie. Videre kan vi snakke om Stein Rokkans sammenfallende konfliktlinjer, for her er ikke bare en etnisk gruppe som kjemper for å få en nasjonalstat, det er også her den muslimske verden møter den kristne. Det er forståelig at det kristne Russland ser betenkeligheter ved å oppgi råderetten over viktige ressurser til den muslimske verden. Det har også blitt kjent sammenhenger mellom mujahedin i Afghanistan og tsjetsjenske opprørere som nok påvirker og gjør dette til en æresak for det russiske styret. Samtidig er det lett å forstå tsjetsjenernes frustrasjon over urettferdigheten med andre lands frigjøring. Som en tsjetsjener uttrykkte det på et nettsted: -Jeg skulle ønske vi ikke hadde all denne oljen! Likevel er det klart at det er mange som kan vinne på et selvstendig Tsjetsjenia. Splittelsen i opprørernes rekker kan føre til et nytt fritt ressursrikt land med en svak statsdannelse. En såkalt ”failed state”. Dette vil være som et mekka for terrororganisasjoner. Koblingene som tidligere har blitt trukket til Al-Qaida gjør det helt klart at makthaverne har mye å vinne på å holde Tsjetsjenia innen russiske grenser.

Konflikten har fått store følger for lokalbefolkningen i Tsjetsjenia, som har lidd store tap, og fått ”hovedstaden” Grozny bombet sønder og sammen, men også for det russiske styret i Kreml. Den første russiske invasjonen i 1994, startet av Boris Jeltsin, fikk liten oppslutning i befolkningen. Jeltsin hadde lovet en rask løsning på problemene, men tjetsjenerne ga seg ikke over natten. Likevel var det gjerne i årene etter denne invasjonen det så lysest ut. Forhandlinger mellom den tsjetsjenske regjeringen og den russiske ga avtaler om et autonomt Tsjetsjenia i Russland. Så brøt det ut uroligheter og i 1998 erklærte den tsjetsjenske presidenten Aslan Maskadov unntakstilstand. Mye på grunn av terroraksjoner utført i naborepulikken Dagestan og resten av Russland, utført av ytterliggående muslimske grupper, som den ledet av Sjamil Basajev. Denne kjemper for en ny muslimsk stat styrt etter sharia og støttet ikke Maskadovs presidentskap. Det som blir kalt den andre krigen i Tsjetsjenia kom med Putins storoffensiv i 1999. På grunn av terroraksjonene høstet denne mye mer støtte i det russiske folk. Putin kalte inntoget en ”operasjon mot terror”. Men støtten til Putin har avtatt ettersom tiden har gått, og det har blitt satt spørsmålstegn ved om noen terroraksjoner kan ha vært FSBs verk. Etableringen av ”Statsrådet for republikken Tsjetsjenia”, fylt med politikere støttet av Kreml, greide heller ikke å stabilisere regionen. Situasjonen i Tsjetsjenia har ligget som et åpent sår for politikerne i Russland i flere år og mange mener det snart er på tide å rydde opp.

Det har ikke pågått mange forhandlinger mellom partene. Russland, som nå ser på opprørerne som terrorister, og med det har styrket sin støtte i den vestlige verden, har nektet noen som helst form for kommunikasjon med opprørerne. Likevel har det blitt gjort spredte forsøk på å få i stand en avtale. I 2003 la Putin fram en ”fredsplan”, men forslaget ble fordømt av Maskadov. I 2005 ble Maskadov drept av russiske styrker, og mange tsjetsjenere mener at sjansen for en løsning døde med ham.

Selv mener jeg dette er en konflikt med mange spørsmål og få svar. Det ser ikke ut til at det vil komme flere svar med det første, men tidligere fastlåste situasjoner som etter hvert har løst seg viser at det alltid finnes håp. Jeg har likevel ingen tro på en selvstendig tsjetsjensk stat, med den taper Russland for mye ære. Svaret må være noe tilnærmet en egen tsjetsjensk stat, med egne lover og avtaler som binder den til Russland. For at tsjetsjenerne skal gå med på det vil de trenge en garanti for at russiske styrker ikke skal kunne bli sendt inn i området. Det er en løsning som for russerne nok ikke er å foretrekke, men som etter hvert som problemene vokser og misnøyen blant befolkningen øker, kan bli lettere å svelge. Først og fremst er det viktig at russiske styresmakter godkjenner opprørerne og starter samtaler. For tsjetsjenerne vil det være viktig å greie å samle seg bak en sterk leder, slik at avgjørelser blir tatt med støtte fra hele folket. Vesten spiller også en stor rolle i dette puslespillet: Etter 11/9 fikk Putin økt støtte til å kjøre den harde linjen han har lagt seg på overfor motparten. En fredelig løsning krever samhandling, men med hele verden i ryggen vil det ikke være lett for russerne å snu. For å få en løsning på konflikten i Tsjetsjenia trengs det gjerne rett og slett en endring i vest. Spørsmålet viser seg ikke å være hvilken krig som utkjempes, men hvorvidt Vesten er klar for å fordømme konseptet krig og bruke sin påvirkningsmakt til å presse partene til forhandlingsbordet.

Kilder: Globalis, ”Litvinenko” (Alex Goldfarb, Marina Litvinenko), universitetet i Uppsalas konfliktoversikt

Er det virkelig så enkelt?

-En drøfting av påstanden “Religion har gått ut på dato”

Få ville sperret opp øynene i møte med denne kommentaren i dag. Om en venn av meg i morgen hadde valgt å slenge ut denne frasen, ville nok få ha reagert. Noen ville kanskje nikket lett, andre ristet litt på hodet. Hva kan denne påstanden fortelle oss om tida vi lever i? Og stemmer innholdet?

Av de som nikket anerkjennende, ville nok mange ha brukt sekulariseringsprosessen som vår del av verden har gjennomgått de siste årene, som bevis. Men dersom meningen deres er å si at religionene er på vikende front, er dette i aller høyeste grad feil. Et bevis for at religionene lever i beste velgående er krigen mot “terror”. Etter at Bush startet invasjonen av Irak har oppslutningen til islamsk fundamentalisme økt kraftig og krigen blir ofte sett på som en kamp mellom den kristne og den muslimske del av verden. Her i Norge kan vi se at tro og opprinnelse er viktig når unge jenter bevisst velger å bære hijab. Det kan også sees på som et tegn når vårt hurtigst voksende parti vil holde på “våre kristne grunnverdier”. Det ser ikke ut til at vi blir kvitt religionene med det første. Men er ikke dèt egentlig latterlig? Forskere hevder at alle fysiske lover kan være funnet, og vi har fått evolusjonsteorien og Big Bang-teorien. Burde vi ikke snart bli enige med Marx? Det mest fornuftige ville vel være om vi alle ble ateister, eller i det minste agnostikere?

Verden er dessverre ikke lagd i sort/hvitt og det finnes klare grenser for vår viten. Selv Darwins berømte teori har sine svake punkter, kvantesprang som ikke kan forklares. Er det virkelig lettest å tro på at alt skapte seg av seg selv, når kvalifiserte forskere har kommet fram til at det mest sannsynlige ville være at universet ble lagd av en skapende intelligens (Intelligent Design)?

Temaet har nok interessert menneskene siden tidenes morgen, som Andrè Bjerke skrev: “Trangen til å oppklare mysterier ligger i menneskenaturen”. Selv om mange innen vitenskapen ikke er enige i religioners virkelighetsoppfattelse, kan det være rom for respekt, fordi religionen dekker et felt hvor ingen sitter med et sikkert svar.

På grunnlag av dette vil jeg konkludere med at påstanden ikke stemmer. Det er ikke så enkelt at “religion” er noe gammelt og utdatert noe, som kan settes på peishylla og minnes med et lunt smil. Religion påvirker din hverdag, troende eller ei. Det som er viktig er hvordan du velger å forholder deg til den…

Kommunikasjonsmassen

-Det nye medielandskapet

Samfunnet er i stadig utvikling. For 50 år siden ante ingen hvordan utviklingen og bruken av teknologi ville være i dag. Da fjernsynet kom til Norge var et argument i debatten (for og imot innføringen av det) at populariteten ville falle etter kort tid, at fjernsynet kun var en trend. Denne trenden har nå vart en god stund, og det er vel få som på alvor tror at tv-en er på vei ut av norske stuer. Teknologien er heller på vei inn; mobiltelefon, mp3-spiller, tv og data er snart påkrevd utstyr for mennesker i møte med verden.

Internett har utviklet seg til å bli en del av hverdagen vår. På skolen og i hjemmet bruker vi internett. På nettet finner vi informasjon til skoleoppgaver, leser aviser, ser på filmer og hører på musikk; Vi får verden brakt hjem til oss. Men det er også annen ting vi kan bruke internett til: Vi kan bringe vårt livt ut i verden. Et eksempel på dette er at vi kan blogge.

Det blir stadig snakket om at medieverdenen demokratiseres gjennom at mottagerne av massekommunikasjonen nå er blitt de nye senderene. En sender må ikke lengre være profesjonell, og en del av en større organisasjon eller institusjon, senderen trenger bare tilgang til en data. Kanskje vi nå må omdefinere begrepet “massekommunikasjon”? Og snakke om både massekommunikatører og -for å snu begrepet- kommunikasjonsmasser? I Norge har vi i så fall en stor, og stadig økende, kommunikasjonsmasse. Denne består av uorganiserte spredte sendere som formidler subjektive budskap gjennom lett-tilgjengelig teknologi, til resten av samfunnet. Dersom dette er tilfellet, at vi har fått en helt ny måte å formidle budskap på gjennom massemediene, blir det logisk å spørre: Hvordan påvirker dette samfunnet vårt? Eller; hvordan kan det komme til å påvirke samfunnet vårt?

Maktbalanse er et viktig stikkord i denne sammenheng. I vårt samfunn har journalistene viljesmakt. Sakene er objektive, men journalistens vurdering av om saken skal formidles gjennom massemediene er subjektiv. Journalisten bestemmer hvilket stoff som når fram til mottagerne og setter dagsorden. Dette blir likt i kommunikasjonsmassen. Hver sender bestemmer seg for hvilke saker den skal skrive om. Men journalisten har også definisjonsmakt. En makt til å definere i stoffet; hvem som er gode, hvem som er onde, hvordan fremstillingen av intervjuobjekter skal være, hva som blir lagt vekt på i en sak. Hva skjer når massene skal definere selv? Får vi et mangfold av meninger som det blir opptil hver enkelt mottager å tolke, eller vil medienes”definisjoner” bestå? Og skal noen gripe inn dersom noe er klart feil?

I dag har vi en instans som sørger for at pressen holder seg til de vedtatte punktene på “Vær varsom”-plakaten. Vi har en “rasismeparagraf” i grunnloven som skal verne enkeltgrupper. Hvordan skal reglene på internett være? Demokratiet må alltid betale prisen for at meninger som strider med almenn oppfatning også skal bli vernet av ytringsfriheten.

Utviklingen av teknologi har også andre virkninger som kan tolkes som både positive og negative. Den økte tilgjengeligheten fører til at ting går fortere, men også at vi får mindre fritid, globaliseringen som kommer ved kontakt ved hjelp av teknologi er bra for vår forståelse av verden, men utvekslingen av verdier, holdninger og kunnskap kan også føre til kulturimperialisme. Sosialiseringsprosessen kan også bli rammet av av vår nye teknoogiske hverdag. Familie og slekts dominans på dette området har blitt svekket og erstattet med mediene. Ettersom vi, når vi bruker mediene søker stoff som stemmer overens med vår kulturelle tilhørighet og våre personlige oppfatninger…

Så kommer spørsmålet: Når vi får så mange sendere, vil ikke senderne selv drukne i mengden?

Min oppfatning er at dette ikke vil gjøre noe. Alle trenger ikke å synes. Det viktigeste er at noen er der, og disse er jo som oftest venner, som er lojale i det virkelige liv også. Dessuten: Når en både kan søke oppmerksomhet i det virkelige liv og på internett må det sammenlagt bli større sjanse for å at det enkelte menneske blir lagt merke til og får sine selvrealiseringsbehov oppfylt. Så lenge bruken av massemediene er balansert, og ikke tar opp plassen til det sosiale livet, vil demokratiseringen av massemediene virke positivt.

Denne stilen skrev jeg på min forrige samfunnskunnskapsprøve. Oppgaven var å skrive om demokratiseringen av mediene. Jeg ble veldig fornøyd med teksten, som noen kanskje kjenner igjen elementer fra, fra tidligere blogginnlegg. Håper noen lojale venner leser denne teksten:p Og om noen har en mening om temaet er jeg åpen for innspill.