Forpliktelser

- om hvorfor verden er et levelig sted

Det finnes mange regler på planten vi liker å kalle vår. De varierer fra bygd til by og mellom stater og landområder. Vi følger alle regler. Fra vi står opp til vi legger oss. Selv den mest hardbarka anarkist kan sove med hodet på puta.

Jeg liker det unormale. At du ser rart på meg. Det er en seier når jeg overrasker, med meninger eller klesvalg. Og jeg liker å utfordre meg selv. Hvem sier at jeg eier sannheten? Jeg har hørt den pleier å ligge et sted i mellom de kranglende. Likevel liker jeg ikke regler. Normer som dikterer hvordan jeg skal se ut i møte med omverdenen og hva som er sømmelig opptreden. Det er så lite logikk i mange av dem. Som en venn en dag siterte Einstein på: “Common sense is the collection of prejudices aquired by the age eighteen”. Sunn fornuft er, når en tenker over det, stortsett bare en samling fordommer.

Men ingen regel uten unntak. Egentlig vet jeg ikke helt hvorfor jeg kalte denne teksten for “Forpliktelser”, det er egentlig et litt tungsindig og kjedelig ord. Plikt er ikke oppløftende. Og jeg hadde tenkt å skrive om hvorfor jeg skifter oppfatning, gjør dumme ting jeg ikke angrer på og passer meg for “kloke” råd. Men så slo det meg, at selv om jeg til tider bare er en stor levende protest, er det sosiale koder og systemer jeg liker. Og som jeg ikke kunne levd uten.

Hvis jeg knekker sammen etter overinntak av sterk drikke og vanskelige tanker, er det noen der. Om jeg skulle bure meg inne og nekte å svare på telefon eller data, eller å snakke med noen, er jeg sikker på at noen ville kommet likevel. Det kan kalles kjærlighet, og det er vel den riktige og positive måten å snakke om det. Men jeg snakker også om jentungen som plukker opp pengene du mistet og pliktskyldigst gir dem tilbake til deg. Og deg, når du hjelper gutten som har gått seg vill og låner ham mobilen din, selv om du er forsent ute, og bare har lyst å komme deg hjem for å slappe av. Jeg snakker ikke nødvendigvis om dypfølt kjærlighet. Kanskje omtanke. Jeg ville tatt vare på deg om jeg så mislikte deg så høyt jeg kan. Fordi det er det man gjør. Klar det kan høres trist ut. Men jeg slår et slag for “forpliktelser”. Gratulerer deg med at du lever i et samfunn som har valgt å sette omsorg på lista over ting som må innhas. Selv om det skal være like viktig å “holde seg selv høyest”, eller å alltid rette på andre, i følge den usynlige normlista. Det er der likevel. Og dèt er en seier i seg selv.

Kaken og universet

En kake er plassert på et laboratorium. Til laboratoriet innbys noen av verdens fremste forskere, De mest avanserte måleinstrumenter står til disposisjon. Oppdraget er: Finn ut mest mulig om kaken.

Kaken bli veid og målt. Nøyaktige analyser avdekker alt. En fyldig rapport leveres om alt det forskerne kan finne ut om kaken.

Men rapporten mangler noe: Den sier intet om hvem som har bakt kaken, heller ikke noe om hvorfor den ble bakt. Når dette blir påpekt for forskerne, svarer ingen av dem: Kaken er et produkt av naturlover og tilfeldighet. De innrømmer villig: Ved hjelp av våre forskningsmetoder kan vi ikke finne ut hvem som har bakt kaken eller hva som var bakerens hensikt.

Hentet fra Aftenposten 10.03.08, Signert av Jon Kvalbein

Om håp og tankespinn

Den forrige posten ble kanskje litt vel negativ. Melankoliker-snakk muligens? Jeg er fullt klar over at jeg tenker for mye. Håper for mye. Bryr meg for mye. Angrer for mye. Likevel så er det liksom litt greit. Jeg har godtatt det. Jeg finner trøst i alt som kan oppnås bare man er klar over at man ønsker det. Samtidig ville det være skikkelig deilig å bare leve nå og leve masse uten å bry seg om morgendagen. Noen ganger greier jeg det. I små øyeblikk. Men vanligvis er jeg fanget av tankene mine. Derfor har jeg nå funnet et sitat jeg er blitt ganske glad i. Det kan virke pessimistisk og håpløst, men for meg er det det motsatte. Det er Arthur Miller, Marilyn Monroes siste ektemann, som har sagt dette:

¶Maybe all one can do, is hope to end up with the right regrets

Hevngjerrige hjerneceller og en oppfinnsom danske

I det siste har jeg blitt ganske hekta på å lese. Det krever sitt av hodet mitt, som for tiden føles som et gammelt lap-top batteri i ferd med å legge inn årene (fint bilde). Det er som om jeg går rundt med during i hodet, og jeg føler at pannen min graver seg ned i ansiktet mitt. Nå har jeg imidlertid forsøkt å gjøre hjernen til lags med variasjon; jeg har tunge skumle mursteinsboka om russisk politikk, rosaboka om jenter for lenge siden i USA (for å lære engelsk) og avkoblingsboka med masse rart som vanligvis egentlig ingenting med hverandre å gjøre. Så sliter jeg ikke de samme små grå hele tiden i alle fall. Håper jeg. De kan vel uansett ikke ta hevn. Men siden jeg er så hekta, tenkte jeg at jeg kunne dele noe. Hentet fra “Shit happens”, en bok om meningen med livet, der du etter all sannsynlighet ikke vil finne den. Meningen altså. Med livet.

“En fysikkstudent på et universitet fikk en gang denne eksamensoppgaven: “Beskriv hvordan man kan fastsette høyden på en skyskraper ved hjelp av et barometer”.

Studenten svarte følgende: “Man kan binde et barometer til en snor og fire barometeret fra toppen av taket ned til bakken. Høyden av skyskraperen er lik lengden av snoren pluss høyden av barometeret.” Svaret fikk sensorene til å hevde at eksaminanden hadde strøket, men studenten protesterte, for svaret var jo absolutt korrekt.

Studenten måtte så vente en times tid på at en eksamenskommisjon skulle avgjøre saken. Kommisjonens professorer var enige om at svaret ikke nødvendigvis var feil, men at det ikke på noen måte avslørte om studenten hadde kunnskaper i fysikk. Derfor skulle kandidaten fa seks minutter til en muntlig redegjørelse der han skulle demonstrere sine generelle fysikkunnskaper.

I fem minutter satt studenten stille og tenkte. Lærerne minnet ham på at tiden var ved å renne ut. Studenten svarte at han hadde flere relevante svar, men at han vanskelig kunne velge bare ett av dem. Etter å ha blitt bedt om å skynde seg, foreslo han følgende:

Man kan bringe et barometer opp på taket av skyskraperen og slippe det utfor kanten, for så å måle tiden det tar før barometeret treffer bakken. Høyden av bygningen kan deretter regnes ved hjelp av formelen: H=½ gt^2. Det betyr imidlertid slutten for barometeret. Hvis det er solskinn, kan man måle høyden av barometeret, og så sette det på enden for deretter å måle den skyggen det lager. Deretter kan man måle lengden på skyskraperens skygge, det er en enkel sak med proporsjonsregning. Vil man være sofistikert, kan man feste en kort hyssing til barometeret og svinge det som en pendel, først ved bakken og deretter på toppen av skyskraperen. Høyden av skyskraperen kan da beregnes ut fra svingetiden til pendelen, gitt ved uttrykket: T= 2 ganger roten av 1/g. Hvis skyskraperen har en utvendig trapp, vil det være enkelt å gå opp trappen og måle høyden i “barometerlengder” for senere å legge dem sammen. Hvis man ønsker å være riktig ortodoks, kan man også bruke barometeret til å måle lufttrykket på taket av skyskraperet og deretter på bakken, for så å gjøre om differensen i millibar til meter for å finne høyden på skyskraperen. Men siden studentene er anmodet om å tenke selvstendig og finne utradisjonelle metoder som kan bringe den vitenskaplige tenking videre, ville den utvilsomt beste metoden være å banke på vaktmesterens dør og si han skal få et flott, nytt barometer hvis han vil fortele hvor høy skyskraperen er.

Studenten bestod eksamen. Han het Niels Bohr: den eneste danske som har fått Nobelprisen i fysikk.”

It Ain’t Me, Babe;)

Sykdom fører med seg ulemper og fordeler. Av de positive sidene kan nevnes tid til seriøse bloggstudier. På en av mine feltundersøkelser fant jeg gull i seks ord. La meg forklare…