Talen alle burde få ved endt skolegang

Dette er talen Harry Potters mor, J. K. Rowling, holdt for dette årets “Harvard graduates”. Er du heldigere enn meg og har Flash, er dette muligens en bedre video. Her står også talen svart på hvitt.

Kanskje er det min idealistiske natur som gjør at jeg ikke kan få meg til å finne noe galt med den. Det er den beste talen jeg har hørt. Og den har fokuset på akkurat de tingene jeg mener er viktige i verden: Empati og troen på det gode. Muligheter. Kan Rowling være noe annet enn en NF?:p

Menneskene vi ikke vil ha

Noen ganger tenker jeg at jeg har det godt. Altfor godt. Jeg fortjener det ikke. Men når jeg ser en innvandrer på gata, tenker jeg gjerne: “Vi er da litt snille, vi frosne nordboere, som tar til oss de som har det vondt hjemme i sitt eget land”. Så tenker jeg ikke så mye mer. Det er mye mer jeg burde tenkt.

Det mennesket jeg så vandre rusle ubekymret bort over veien har ikke vi tatt til oss. Vi henter ikke folk inn fra voldelige og angstskapende omgivelser og gir dem pleie og trøst. Det er ikke oss. Vi er de som bygger gjerder. Fysiske og juridiske. Arbeidere kan få komme, de inviterer vi, de har jo noe å komme med. Barna i Afrika, skal være nettopp det, barn i Afrika som vi kan gi penger til, og se på bilder av, som gir oss nattero. De skal ikke komme hit. Med sine vonde lukter og mange familiemedlemmer. Vi stenger dem ute.

De som får komme er de sterkeste. De som trosser farene. For det er farlig å være illegal flyktning. Vi kaller det trafficing og forbyr det. Hvordan kan folk være så usle at de tjener penger på å handle med mennesker? Vi ser ikke at det er handel som “varene” kan tjene på. Alt vi stopper er friheten for mennesker i nød.

Vi kaller dem trygdesnyltere og sier de ikke vil integreres. De blir bortskjemte. Hva om svenskene hadde sagt det samme om oss under andre verdenskrig? Kastet ut Inger Hagerup, som skrev om hvordan norske gårder og hjem ble brent? Nå hadde hun jo kommet til et nøytralt land, da var det vel ikke så nøye lengre?

Vi sliter med for lite arbeidskraft, men vil ikke ha dem. Vi tjener rått på urolighetene som pågår i deres land, deres hjem, men disse pengene skal de ikke få en del av. De er våre.

Er vi så selvgode? Har vi lov til å være det?

I kveld var jeg på et museum på en samtidshistorisk utstilling. Jeg hørte en kurder fortelle sin historie om hans oppvekst, hans land og hvordan det var å komme til Norge. Et slikt møte gjør en oppmerksom på egen uvitenhet.

Perfeksjonismen -kan den avskaffes?

Ved hjelp av Serinas bloggpost om Idealisters (ja, vi snakker typeindeksen, men heng med:) syn på kjærlighet, ble jeg i dag trukket inn i en veldig god diskusjon om perfeksjonisme på generell basis. Derav overskriften; for hva er en perfeksjonist og kan man legge av seg perfeksjonisme?

Da jeg leste bloggen til Serina fikk jeg bekreftelse på bange anelser. Jeg har tidligere merket at mitt forhold til verden og kjærligheten nok har vært ganske annerledes enn mange andres. Da jeg møtte Serina var det første gang jeg møtte noen som støttet fullt ut at Den perfekte var den eneste som var god nok (veldig glad for at jeg møtte deg, vennen:). Når jeg senere fant ut at vi er i den samme hovedgruppen, forstod jeg hvorfor vi er så enige. Idealisten søker det beste. Nå er det ikke slik at jeg ser ned på de andre hovedgruppene, tvert imot er jeg egentlig ganske glad for at noen i verden har beina plantet på jorda. For er det egentlig så sannsynlig at verden blir et herlig sted bare jeg ønsker og jobber hardt nok for at den skal bli det..?

Jeg greier å trekke hodet så pass langt ut av skyene at jeg skjønner at alt ikke alltid kan gå som jeg vil. Det er ikke slik universet er konstruert. Perfeksjonismen tjener ikke til noe godt når den bare gjør at jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke er enda bedre, selv om jeg gjør gode handlinger. Likevel lurer jeg på om perfeksjonismen er en del av det å være meg?

Tenkere/rasjonalister ønsker også å oppnå det beste. For å oppnå dette målet vil de bruke det beste tilgjengelige middelet. Det viktigste med det er at det virker til sin hensikt. Målet helliger middelet. For idealister er derimot middelet en del av målet. Våre verdier og følelser er det som styrer oss og dersom vi går mot disse i kampen for å oppnå det perfekte vil slaget allerede være tapt. Et eksempel er at både NTer og NFer vil ta hensyn til andre menneskers følelser når de tar sine valg. Ulikheten er at NTen vil ta disse med i et regnestykke med positive og negative sider og tilslutt komme fram til en løsning, imens NFen legger vekt på at visse verdier må følges ved ethvert valg.

Av dette trekker jeg at selv om perfeksjonisme ikke alltid gir positive utslag, så er det metoden en idealist vil bruke for å nå fram. Vi inngår ikke kompromisser når det gjelder våre meninger og vår integritet, dersom vi hadde gjort det hadde vi samtidig mistet oss selv. Nå betyr ikke dette at det ikke ville vært en fordel å fire på kravene og se realiteten i øynene. Det betyr ganske enkelt at jeg ikke tror at perfeksjonisme er noe en kan legge av seg. Jeg tror det er et personlighetstrekk. Den kan dempes og en kan lære å bli mer fornøyd med seg selv og andre, men jeg tror ikke den kan avskaffes. Den er rett og slett en del av måten jeg møter verden på.

Feminisme anno 1953

I går kveld var det nostalgi i stuen. “Gentlemen Prefer Blondes”. Marilyn Monroe og 50-tallet. Den gang Hollywood levde av å selge det glade budskap innpakket i vakre kvinnekropper… eller…. hvem prøver jeg å lure?

Ditt val

Me bryr oss ikkje.

Me likar berre pengar.

Me likar å vite kven som har dei, og kva dei går til. Akkurat kor mykje dop Britney stappar i seg for å bli så gal at ho barbarar hovudet. Akkurat kor lite av pengane sine Nicole Richie brukar på mat, sidan ho ser ut som eit levande skjelett. Men det er også alt me vil vite. Me bryr oss ikkje om “politikk”.

“Politikk er å ville, men ikkje kunne” heiter det. Mange seier seg leie og drit i heile greia. Politikk er ikkje deira område. Men kva er politikk?

Eg er definitivt ikkje den rette til å gi eit korrekt svar på dette. Det svaret ville sannsynlegvis innhalde fleire særs krokete setningar med skremmande framandord. Svaret mitt er i staden: Politikk er deg. Og meg. Politikk er måten eg og du bestemmer at vi skal leve på. Saman.

“Men kva med alle politikarane, partia, fargane? Eg greier jo ikkje halde styr på dei!” Ja, eg høyrer klagene på bakerste benk. Men politikk dreier seg ikkje berre om å vite kor grønn Åslaug Haga er og å kjenne Dagfinn Høybråtens blåe blikk, det dreier seg om meiningane dine og magekjensla. Kva meiner du er rettferdig? Kven vil du at skal ta ansvaret for deg og ditt?

No blir det avgjort kor mykje pengar du skal måtte betale for bussen til og frå skulen. Det blir avgjort kva du skal kunne finne på i helga. Det står også på kven som skal stå bak kateteret og måle di verdi. Det er ditt val. Bruk den stemma du har:)

Synd for oss!

Jeg har innsett at posten “Synd for hu!” (som står lengre nede på siden) ikke var lett å skjønne. Den var ironisk ment. Denne posten blir en slags forklaring.

I dag er “selvrealisering” det store. Kursing og personlige coacher skal lære oss hvordan vi kan begynne å tenke mer på oss selv, og finne våre mål. Det er egoet som står i fokus, “vær deg selv” er et viktig motto. Vi skal ta vare på oss selv, og markedsstanden selger varer på at vi “fortjener” det. Men hvem skal da ta vare på andre?

I USA står interaksjonsteorien sterkt. Det vil si at en mener at hver enkelt har seg selv å takke for hvordan hun har endt opp. Det er din feil om du er fattig, da er du sannsynligvis bare for lat til å gjøre det bedre. Er det en slik tankegang vi vil ha her i Norge også? I teorien kan det stemme at alle barn har de samme mulighetene fra den dagen de blir født, men stemmer dette også med virkeligheten? Tror du barn av dopmisbrukere, som må bruke dagene på å ta vare på seg selv, søsken og muligens egne foreldre, har like stor sjanse for å gjøre det bra på skolen som et barn av en lærer og en lege med 8-4-jobber? Hvem skal hjelpe barnet med de “dårlige” foreldrene? Ikke vi, i alle fall, vi driver jo med selvrealisering.

Nå syns du sikkert jeg går alt for langt, “vi har jo Barnevernet, vi må da kunne tenke litt på oss selv uten at vi med skal bli sett på som umenneskelige”, vel jeg synes ikke jeg går for langt. Mange barn lever under dårlige forhold uten at barnevernet vet om det. Naboene vet det, men de sier ingenting. Det er jo ikke deres barn. Det er ikke deres ansvar. De er selv gode foreldre, tar seg av barna og unner seg selv en sydentur i ny og ne. Hvorfor skal de gjøre noe? Dersom hver enkelt bare skal tenke på seg selv, hvem skal da tenke på de som ikke greier å ta vare på seg selv?

Dette eksempelet er selvfølgelig et bilde på den ytterste konsekvens av at mennesker slutter å bry seg om hverandre. Jeg tror mange vil ha medfølelse nok for barn til å si at de syns synd på barnet, men hva med vi ungdommer, hvordan oppfører vi oss mot hverandre? Altfor ofte hører jeg: “Synd for hu!” eller “Glad det ikkje er meg!”. Hvorfor skal vi bare tenke på oss selv? Hjelper det noen om vi kommer med disse uttrykkene? Hadde det ikke vært bedre å be vedkommende om hun vil være med på noe, eller fortelle vedkommende hvor mye hun er verdt?

Noen beskytter seg for disse “beskyldningene” med å si at de bare er ærlige. Det er sant at de er glade for at det ikke er dem, og “ærlighet varer jo lengst”? Nå skal ikke jeg si at jeg ikke tror at sannheten er best i alle situasjoner. Jeg tror faktisk den er det. Den hele og fulle sannhet. For hele sannheten, som jeg skrev i den tidligere posten, er så mye mer enn at vi er glade for at det ikke var en av oss. Hele sannheten kan inkludere beundring og misunnelse, den kan inkludere at vi egentlig ikke vet særlig mye om situasjonen eller en tanke om at det kanskje er bra å bli skuffet av og til, fordi vil blir sterkere av det. Men alt dette sier vanligvis ikke folk som påstår at de alltid er ærlige. De sier vanligvis bare en liten bit sannhet.

Skal en være et sannferdig menneske må en være det av hele sitt vesen, ellers blir den lille delen av sannhet som glipper ut av munnen, likevel en løgn. Det hjelper ikke at vi alltid bare skal tenke på oss selv, for hvem er du uten vennene dine?

Synd for hu!

Du sier du har blitt såret, og jeg sier du ba om det.

Du sier han ikke forstår deg, og jeg svarer at det er synd for deg.

Du sier at det var det siste du ønsket, jeg sukker at jeg er glad det ikke er meg.

Er dette medfølelse? Har jeg virkelig prøvd å trøste deg? Såklart har jeg det! Jeg har vært der for deg, jeg har gitt deg respons, og støttet deg. Ingen kan beskylde meg for å være en dårlig venn. Jeg har bare gitt uttrykk for mine tanker. Jeg kunne ha sagt at det er synd at du ble såret. Du fortjente så mye bedre. Jeg kunne ha sagt at han nok prøver å forstå, men at han ikke greier det og derfor gir opp. Jeg kunne ha sagt at jeg selv har vært nedfor og fortalt hva som hjalp meg opp på beina igjen. Men jeg gjør det ikke. Jeg har lært at jeg selv er min egen lykkesmed. Slik er også andre det for seg selv. Jeg kan ikke hjelpe noen som ikke hjelper seg selv. De har seg selv å takke. Dessuten ville det ikke ha vært rett å si at du ikke fortjente det. Etter det du gjorde mener jeg, helt ærlig, at du fortjente det. Hva bryr det meg om det gjør vondt for deg å høre mine sårende ord? De er da sanne?

Det er sant at jeg tenkte det, med en gang jeg så deg sammen med ham. Jeg tenkte at du kom til å bli såret. Det er sant at det frydet meg litt. Men det er også sant at jeg beundrer deg. Det er sant at jeg er stolt når jeg stiller meg ved siden av deg, at jeg liker å vise at jeg er din venn. Det er sant at jeg av og til hermer etter deg, bare fordi jeg synes dine bevegelser er mye mer elegante enn mine. Det er sant at det er mange gode grunner til at jeg og du er blitt bestevenner. Men det er ikke disse sannhetene jeg trekker fram når jeg snakker med deg. Hvorfor får du bare høre alt som er dårlig? Hvorfor sier jeg ikke alle de positive tingene sammen med de negative? Er det ondt å fortelle sannheten?

Nei, jeg har bare ikke innsett at dersom jeg velger å fortelle sannheten, må jeg alltid fortelle den fullt og helt. Det er kun da det jeg sier virkelig er sant.

Har mye, vil ha mer

• India produserer billige medisiner som er livsnødvendige for mange mennesker som lever i utviklingsland
• Over halvparten av medisinene som i dag brukes til aidsbehandling i utviklingsland, kommer fra India
• Novartis har gått i bresjen for flere farmasiselskaper og stevnet Indias regjering og landets patentlov for å få flere medisiner til å bli patentert i India
• Dette vil gjøre det svært vanskelig for generiske produsenter å lage billigere versjoner av medisinene
• Dette rammer millioner av mennesker over hele kloden som er avhengige av medisiner fra India

Det er enkelt for deg å si ifra til Novartis at “Har mye, vil ha mer”-prinsippet ikke gjelder. At det ikke er logisk at de som er fattige skal dø fordi de som er rike vil ha en ny Jaguar. Underskriftskampanjer har greid å stoppe dette før, og det vil skje denne gangen også.

Her kan du lese om stevningen og skrive under:
http://www.msf.org/petition_india/norway.html

Korleis føles det å leve som ein kongeleg?

Me bur i ei urettferdig verd. Det er heilt ufatteleg at me som bur her i Noreg veks opp og draumar om å bli kongar og prinsesser. Me er jo akkurat det! Me er fetter Anton, me er vinnarane i denne verda, ikkje berre hadde me vinnarloddet i lotteriet om å bli født, men me vant også tribunesetene til forstillinga om livet på jorda. Me sit her oppe i vårt kalde nord og føler det svarte gullet svømme ned i lommene våre, og me føler oss snille. Me føler oss snille fordi me trur me blir sett på som ein nasjon som gjev mykje bistand og arbeidar fredsbevarande i utlandet.

Eg meiner eg høyrte på Dagsrevyen om ei undersøkjing om korleis Noreg blei oppfatta i utlandet. Nordmennene trudde at Noreg blei oppfatta mykje “snillare” enn det faktisk blei. Utlendingane knytta ikkje bistand og fredsbevarande arbeid til Noreg.

Har ikkje me krav på å bli oppfatta som snille, me som samla inn over 200 millionar kroner til Tv-aksjonen i 2006? Det er jo eit vannvittig stort beløp… Men kva om eg seier at statens olje- og gassinntekter blei anslått til vere på 328 milliarder kroner i 2006? Jo, men dette er jo alt me har, me kan jo ikkje gje vekk alt, me må jo ha noko sjølve? Vel, me har jo nok sjølve, fordi alt dette går inn i eit stort fond. Har du merka kor fattige me har blitt fordi me ikkje har desse pengane? No vil riktig nok Framstegspartiet opne for at me kan bruke meir av desse pengane, slik at me kan senkje skattar og avgifter. Det høyrest jo ut som ei god løysing, men treng me verkeleg det? Eg kjenner alt for mange (inkludert meg sjølve) som lever eit fint liv slik det er i dag, til at eg trur at me treng det. Berre det at våre varmekablar står på omtrent heile døgnet rundt viser kor bra eg har det. Formålet med dette fondet slik det er i dag er å berre bruke renteavkastninga og spare pengane til kommande generasjonar. Dette er jo ein bra tanke. Men kva kjem dette til å føre til i verdssamanheng? Me oppretthaldar vår rikdom og klasseskiljene i samfunnet. Eg støttar dei som har andre løysingar, dei som har dei løysingane som stortsett ikkje får rom i denne debatten. Dei som verken vil spare eller bruke. Nemleg dei som vil dele.

For det er faktisk ein moglegheit å dele denne rikdommen. Berre fordi me var heldige fann olje utanfor kysten vår, så skal det bety at me eig ho? Tenk om Danmark hadde halde igjen delar av kysten vår då dei gav oss til Sverige.

Noreg var eit av dei fattigaste landa i Europa før me fann olje. Me hadde eit BruttoNasjonalProdukt (må på alt som blir produsert av verdiar i eit land) på 20 millionar. Me fekk låne pengar frå utlandet slik at me kunne starte med oljeboring, for til det trong me 80 millionar. I dag ligg BNP på 2141 milliardar kroner. Eg tippar at me har fått betalt tilbake den gjelda me skulda…

Men kva med fattige u-land? Desse lånar også pengar slik vi gjorde, men dei treng pengane til å byggje opp landet og halde liv i folket. Dei kan ikkje vente seg svulmande summar til å betale tilbake slike lån med. Det blei anslått at dei fattige landa i Afrika kom til å auke oljegjelda si med 30 milliardar kroner i 2006. 30 milliardar er den samme summen oljeinntektene i Norge auka med i 1. kvartal av året, samanlikna med 1. kvartal i 2005. Det vil seie at systemet er slik: Me sel olje til dei, dei kan ikkje betale for olja, me lånar dei pengar, som dei betalar oss med. Dette luktar onkel Skrue. Og likevel nektar dei rike landa i Vest å slette u-landsgjelda… Dersom alle menneske nokon gong skal ha nogenlunde dei same vilkåra trengs to ting: Sletting av u-landsgjeld og fordeling av naturens goder blant alle.