You are currently browsing the category archive for the 'rettferdighet' category.
I forrige uke tenkte jeg og min kjære E oss på et foredrag holdt av en slovensk filosof. Dessverre var Samtidsmuseet fylt opp til randen, og på grunn av et lite innbydende gulv, klaustrofobisk tendenser og andre omstendigheter, valgte vi å droppe det. Likevel fikk vi allerede neste dag høre mer om den skjeggete mannen. Tilfeldigvis fra Anne Holt på en litteraturtilstelning.
Anne Holt, som promoterte den nye boka si, brukte taletiden sin på å formidle sin frykt for farlige grupperinger, minoriteters utsatte stilling i samfunnet. Hun har jo også tidligere vært ute i media og snakket om hvordan holdningene til homofile synes å ha endret seg de siste årene. Hun rettet også kritikk mot Slavoj Žižek, en slovensk filosof som Klassekampen hadde viet dagens forside. Hm, hvor mange slovenske filosofer har besøkt hovedstaden den siste måneden?
Det ble nødvendig å kjøpe avis, og riktig nok: “-Toleranse er farlig” lyder Klassekampens overskrift. Lite lovende. Men artikkelen inni avisen utfyller og forklarer Žižeks språkbruk.
Jeg respekterer politisk korrekthet, men bare til et visst punkt. Ulempen med toleransen er at den kan holde fordommer og rasisme under kontroll -men ikke gjøre noe med at slikt finnes.
Slik siteres filosofen i saken. Dette skulle vel være et positivt utgangspunkt for minoriteter?
Forside-overskriften har forsåvidt dekning i artikkelen. Dette er tydeligvis en filosof som har forstått “det tabloides” virkekraft. Men likevel.. Anne Holt hadde sannsynligvis ikke fått med seg detaljene i Slavoj Žižeks foredrag (om ikke min tolkning av hennes utspill ikke stemt i det hele tatt). Og hvor mange er det egentlig som får med seg “alt”? Det går tross alt raskere å lese en overskrift, enn å sette seg inn i en hel sak. Er vi tjent med at media “tabloidiserer”? Eller skaper det unødvendig forvirring?
Dette er talen Harry Potters mor, J. K. Rowling, holdt for dette årets “Harvard graduates”. Er du heldigere enn meg og har Flash, er dette muligens en bedre video. Her står også talen svart på hvitt.
Kanskje er det min idealistiske natur som gjør at jeg ikke kan få meg til å finne noe galt med den. Det er den beste talen jeg har hørt. Og den har fokuset på akkurat de tingene jeg mener er viktige i verden: Empati og troen på det gode. Muligheter. Kan Rowling være noe annet enn en NF?:p
Noen ganger tenker jeg at jeg har det godt. Altfor godt. Jeg fortjener det ikke. Men når jeg ser en innvandrer på gata, tenker jeg gjerne: “Vi er da litt snille, vi frosne nordboere, som tar til oss de som har det vondt hjemme i sitt eget land”. Så tenker jeg ikke så mye mer. Det er mye mer jeg burde tenkt.
Det mennesket jeg så vandre rusle ubekymret bort over veien har ikke vi tatt til oss. Vi henter ikke folk inn fra voldelige og angstskapende omgivelser og gir dem pleie og trøst. Det er ikke oss. Vi er de som bygger gjerder. Fysiske og juridiske. Arbeidere kan få komme, de inviterer vi, de har jo noe å komme med. Barna i Afrika, skal være nettopp det, barn i Afrika som vi kan gi penger til, og se på bilder av, som gir oss nattero. De skal ikke komme hit. Med sine vonde lukter og mange familiemedlemmer. Vi stenger dem ute.
De som får komme er de sterkeste. De som trosser farene. For det er farlig å være illegal flyktning. Vi kaller det trafficing og forbyr det. Hvordan kan folk være så usle at de tjener penger på å handle med mennesker? Vi ser ikke at det er handel som “varene” kan tjene på. Alt vi stopper er friheten for mennesker i nød.
Vi kaller dem trygdesnyltere og sier de ikke vil integreres. De blir bortskjemte. Hva om svenskene hadde sagt det samme om oss under andre verdenskrig? Kastet ut Inger Hagerup, som skrev om hvordan norske gårder og hjem ble brent? Nå hadde hun jo kommet til et nøytralt land, da var det vel ikke så nøye lengre?
Vi sliter med for lite arbeidskraft, men vil ikke ha dem. Vi tjener rått på urolighetene som pågår i deres land, deres hjem, men disse pengene skal de ikke få en del av. De er våre.
Er vi så selvgode? Har vi lov til å være det?
I kveld var jeg på et museum på en samtidshistorisk utstilling. Jeg hørte en kurder fortelle sin historie om hans oppvekst, hans land og hvordan det var å komme til Norge. Et slikt møte gjør en oppmerksom på egen uvitenhet.
Ved hjelp av Serinas bloggpost om Idealisters (ja, vi snakker typeindeksen, men heng med:) syn på kjærlighet, ble jeg i dag trukket inn i en veldig god diskusjon om perfeksjonisme på generell basis. Derav overskriften; for hva er en perfeksjonist og kan man legge av seg perfeksjonisme?
Da jeg leste bloggen til Serina fikk jeg bekreftelse på bange anelser. Jeg har tidligere merket at mitt forhold til verden og kjærligheten nok har vært ganske annerledes enn mange andres. Da jeg møtte Serina var det første gang jeg møtte noen som støttet fullt ut at Den perfekte var den eneste som var god nok (veldig glad for at jeg møtte deg, vennen:). Når jeg senere fant ut at vi er i den samme hovedgruppen, forstod jeg hvorfor vi er så enige. Idealisten søker det beste. Nå er det ikke slik at jeg ser ned på de andre hovedgruppene, tvert imot er jeg egentlig ganske glad for at noen i verden har beina plantet på jorda. For er det egentlig så sannsynlig at verden blir et herlig sted bare jeg ønsker og jobber hardt nok for at den skal bli det..?
Jeg greier å trekke hodet så pass langt ut av skyene at jeg skjønner at alt ikke alltid kan gå som jeg vil. Det er ikke slik universet er konstruert. Perfeksjonismen tjener ikke til noe godt når den bare gjør at jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke er enda bedre, selv om jeg gjør gode handlinger. Likevel lurer jeg på om perfeksjonismen er en del av det å være meg?
Tenkere/rasjonalister ønsker også å oppnå det beste. For å oppnå dette målet vil de bruke det beste tilgjengelige middelet. Det viktigste med det er at det virker til sin hensikt. Målet helliger middelet. For idealister er derimot middelet en del av målet. Våre verdier og følelser er det som styrer oss og dersom vi går mot disse i kampen for å oppnå det perfekte vil slaget allerede være tapt. Et eksempel er at både NTer og NFer vil ta hensyn til andre menneskers følelser når de tar sine valg. Ulikheten er at NTen vil ta disse med i et regnestykke med positive og negative sider og tilslutt komme fram til en løsning, imens NFen legger vekt på at visse verdier må følges ved ethvert valg.
Av dette trekker jeg at selv om perfeksjonisme ikke alltid gir positive utslag, så er det metoden en idealist vil bruke for å nå fram. Vi inngår ikke kompromisser når det gjelder våre meninger og vår integritet, dersom vi hadde gjort det hadde vi samtidig mistet oss selv. Nå betyr ikke dette at det ikke ville vært en fordel å fire på kravene og se realiteten i øynene. Det betyr ganske enkelt at jeg ikke tror at perfeksjonisme er noe en kan legge av seg. Jeg tror det er et personlighetstrekk. Den kan dempes og en kan lære å bli mer fornøyd med seg selv og andre, men jeg tror ikke den kan avskaffes. Den er rett og slett en del av måten jeg møter verden på.
I går kveld var det nostalgi i stuen. “Gentlemen Prefer Blondes”. Marilyn Monroe og 50-tallet. Den gang Hollywood levde av å selge det glade budskap innpakket i vakre kvinnekropper… eller…. hvem prøver jeg å lure?
Nytt