You are currently browsing the category archive for the 'politikk' category.
I forrige uke tenkte jeg og min kjære E oss på et foredrag holdt av en slovensk filosof. Dessverre var Samtidsmuseet fylt opp til randen, og på grunn av et lite innbydende gulv, klaustrofobisk tendenser og andre omstendigheter, valgte vi å droppe det. Likevel fikk vi allerede neste dag høre mer om den skjeggete mannen. Tilfeldigvis fra Anne Holt på en litteraturtilstelning.
Anne Holt, som promoterte den nye boka si, brukte taletiden sin på å formidle sin frykt for farlige grupperinger, minoriteters utsatte stilling i samfunnet. Hun har jo også tidligere vært ute i media og snakket om hvordan holdningene til homofile synes å ha endret seg de siste årene. Hun rettet også kritikk mot Slavoj Žižek, en slovensk filosof som Klassekampen hadde viet dagens forside. Hm, hvor mange slovenske filosofer har besøkt hovedstaden den siste måneden?
Det ble nødvendig å kjøpe avis, og riktig nok: “-Toleranse er farlig” lyder Klassekampens overskrift. Lite lovende. Men artikkelen inni avisen utfyller og forklarer Žižeks språkbruk.
Jeg respekterer politisk korrekthet, men bare til et visst punkt. Ulempen med toleransen er at den kan holde fordommer og rasisme under kontroll -men ikke gjøre noe med at slikt finnes.
Slik siteres filosofen i saken. Dette skulle vel være et positivt utgangspunkt for minoriteter?
Forside-overskriften har forsåvidt dekning i artikkelen. Dette er tydeligvis en filosof som har forstått “det tabloides” virkekraft. Men likevel.. Anne Holt hadde sannsynligvis ikke fått med seg detaljene i Slavoj Žižeks foredrag (om ikke min tolkning av hennes utspill ikke stemt i det hele tatt). Og hvor mange er det egentlig som får med seg “alt”? Det går tross alt raskere å lese en overskrift, enn å sette seg inn i en hel sak. Er vi tjent med at media “tabloidiserer”? Eller skaper det unødvendig forvirring?
-krig for selvstendighet eller krig mot terror?
Konflikten i Tsjetsjenia kan i hovedsak spores tilbake til Sovjetunionens oppløsning i 1991. Da fikk mange stater som tidligere hadde hørt innunder Sovjetregimet sin uavhengighet. Dette var også målet for tsjetsjenerne, folkegruppen som bor i et område sørvest i dagens Russland. Tsjetsjenia ble erklært uavhengig med Dzochar Dudayev som president. Men Russland var ikke villig til å gi fra seg landet. Slik begynnte det som til nå har vært over et tiår med uroligheter, og har medført to russiske invasjoner i Tsjetsjenia.
Det er lett å peke på at dette er en nasjonal-etnisk konflikt, men her finnes mange underliggende momenter. Hovedgrunnlaget er langt på vei å finne på det økonomiske plan, som en interessekonflikt. Tsjetsjenia er et ressursrikt område. Viktige oljeledninger går gjennom området og gjør det til et verdifullt russiske eie. Videre kan vi snakke om Stein Rokkans sammenfallende konfliktlinjer, for her er ikke bare en etnisk gruppe som kjemper for å få en nasjonalstat, det er også her den muslimske verden møter den kristne. Det er forståelig at det kristne Russland ser betenkeligheter ved å oppgi råderetten over viktige ressurser til den muslimske verden. Det har også blitt kjent sammenhenger mellom mujahedin i Afghanistan og tsjetsjenske opprørere som nok påvirker og gjør dette til en æresak for det russiske styret. Samtidig er det lett å forstå tsjetsjenernes frustrasjon over urettferdigheten med andre lands frigjøring. Som en tsjetsjener uttrykkte det på et nettsted: -Jeg skulle ønske vi ikke hadde all denne oljen! Likevel er det klart at det er mange som kan vinne på et selvstendig Tsjetsjenia. Splittelsen i opprørernes rekker kan føre til et nytt fritt ressursrikt land med en svak statsdannelse. En såkalt ”failed state”. Dette vil være som et mekka for terrororganisasjoner. Koblingene som tidligere har blitt trukket til Al-Qaida gjør det helt klart at makthaverne har mye å vinne på å holde Tsjetsjenia innen russiske grenser.
Konflikten har fått store følger for lokalbefolkningen i Tsjetsjenia, som har lidd store tap, og fått ”hovedstaden” Grozny bombet sønder og sammen, men også for det russiske styret i Kreml. Den første russiske invasjonen i 1994, startet av Boris Jeltsin, fikk liten oppslutning i befolkningen. Jeltsin hadde lovet en rask løsning på problemene, men tjetsjenerne ga seg ikke over natten. Likevel var det gjerne i årene etter denne invasjonen det så lysest ut. Forhandlinger mellom den tsjetsjenske regjeringen og den russiske ga avtaler om et autonomt Tsjetsjenia i Russland. Så brøt det ut uroligheter og i 1998 erklærte den tsjetsjenske presidenten Aslan Maskadov unntakstilstand. Mye på grunn av terroraksjoner utført i naborepulikken Dagestan og resten av Russland, utført av ytterliggående muslimske grupper, som den ledet av Sjamil Basajev. Denne kjemper for en ny muslimsk stat styrt etter sharia og støttet ikke Maskadovs presidentskap. Det som blir kalt den andre krigen i Tsjetsjenia kom med Putins storoffensiv i 1999. På grunn av terroraksjonene høstet denne mye mer støtte i det russiske folk. Putin kalte inntoget en ”operasjon mot terror”. Men støtten til Putin har avtatt ettersom tiden har gått, og det har blitt satt spørsmålstegn ved om noen terroraksjoner kan ha vært FSBs verk. Etableringen av ”Statsrådet for republikken Tsjetsjenia”, fylt med politikere støttet av Kreml, greide heller ikke å stabilisere regionen. Situasjonen i Tsjetsjenia har ligget som et åpent sår for politikerne i Russland i flere år og mange mener det snart er på tide å rydde opp.
Det har ikke pågått mange forhandlinger mellom partene. Russland, som nå ser på opprørerne som terrorister, og med det har styrket sin støtte i den vestlige verden, har nektet noen som helst form for kommunikasjon med opprørerne. Likevel har det blitt gjort spredte forsøk på å få i stand en avtale. I 2003 la Putin fram en ”fredsplan”, men forslaget ble fordømt av Maskadov. I 2005 ble Maskadov drept av russiske styrker, og mange tsjetsjenere mener at sjansen for en løsning døde med ham.
Selv mener jeg dette er en konflikt med mange spørsmål og få svar. Det ser ikke ut til at det vil komme flere svar med det første, men tidligere fastlåste situasjoner som etter hvert har løst seg viser at det alltid finnes håp. Jeg har likevel ingen tro på en selvstendig tsjetsjensk stat, med den taper Russland for mye ære. Svaret må være noe tilnærmet en egen tsjetsjensk stat, med egne lover og avtaler som binder den til Russland. For at tsjetsjenerne skal gå med på det vil de trenge en garanti for at russiske styrker ikke skal kunne bli sendt inn i området. Det er en løsning som for russerne nok ikke er å foretrekke, men som etter hvert som problemene vokser og misnøyen blant befolkningen øker, kan bli lettere å svelge. Først og fremst er det viktig at russiske styresmakter godkjenner opprørerne og starter samtaler. For tsjetsjenerne vil det være viktig å greie å samle seg bak en sterk leder, slik at avgjørelser blir tatt med støtte fra hele folket. Vesten spiller også en stor rolle i dette puslespillet: Etter 11/9 fikk Putin økt støtte til å kjøre den harde linjen han har lagt seg på overfor motparten. En fredelig løsning krever samhandling, men med hele verden i ryggen vil det ikke være lett for russerne å snu. For å få en løsning på konflikten i Tsjetsjenia trengs det gjerne rett og slett en endring i vest. Spørsmålet viser seg ikke å være hvilken krig som utkjempes, men hvorvidt Vesten er klar for å fordømme konseptet krig og bruke sin påvirkningsmakt til å presse partene til forhandlingsbordet.
Kilder: Globalis, ”Litvinenko” (Alex Goldfarb, Marina Litvinenko), universitetet i Uppsalas konfliktoversikt
Noen ganger tenker jeg at jeg har det godt. Altfor godt. Jeg fortjener det ikke. Men når jeg ser en innvandrer på gata, tenker jeg gjerne: “Vi er da litt snille, vi frosne nordboere, som tar til oss de som har det vondt hjemme i sitt eget land”. Så tenker jeg ikke så mye mer. Det er mye mer jeg burde tenkt.
Det mennesket jeg så vandre rusle ubekymret bort over veien har ikke vi tatt til oss. Vi henter ikke folk inn fra voldelige og angstskapende omgivelser og gir dem pleie og trøst. Det er ikke oss. Vi er de som bygger gjerder. Fysiske og juridiske. Arbeidere kan få komme, de inviterer vi, de har jo noe å komme med. Barna i Afrika, skal være nettopp det, barn i Afrika som vi kan gi penger til, og se på bilder av, som gir oss nattero. De skal ikke komme hit. Med sine vonde lukter og mange familiemedlemmer. Vi stenger dem ute.
De som får komme er de sterkeste. De som trosser farene. For det er farlig å være illegal flyktning. Vi kaller det trafficing og forbyr det. Hvordan kan folk være så usle at de tjener penger på å handle med mennesker? Vi ser ikke at det er handel som “varene” kan tjene på. Alt vi stopper er friheten for mennesker i nød.
Vi kaller dem trygdesnyltere og sier de ikke vil integreres. De blir bortskjemte. Hva om svenskene hadde sagt det samme om oss under andre verdenskrig? Kastet ut Inger Hagerup, som skrev om hvordan norske gårder og hjem ble brent? Nå hadde hun jo kommet til et nøytralt land, da var det vel ikke så nøye lengre?
Vi sliter med for lite arbeidskraft, men vil ikke ha dem. Vi tjener rått på urolighetene som pågår i deres land, deres hjem, men disse pengene skal de ikke få en del av. De er våre.
Er vi så selvgode? Har vi lov til å være det?
I kveld var jeg på et museum på en samtidshistorisk utstilling. Jeg hørte en kurder fortelle sin historie om hans oppvekst, hans land og hvordan det var å komme til Norge. Et slikt møte gjør en oppmerksom på egen uvitenhet.
Me bryr oss ikkje.
Me likar berre pengar.
Me likar å vite kven som har dei, og kva dei går til. Akkurat kor mykje dop Britney stappar i seg for å bli så gal at ho barbarar hovudet. Akkurat kor lite av pengane sine Nicole Richie brukar på mat, sidan ho ser ut som eit levande skjelett. Men det er også alt me vil vite. Me bryr oss ikkje om “politikk”.
“Politikk er å ville, men ikkje kunne” heiter det. Mange seier seg leie og drit i heile greia. Politikk er ikkje deira område. Men kva er politikk?
Eg er definitivt ikkje den rette til å gi eit korrekt svar på dette. Det svaret ville sannsynlegvis innhalde fleire særs krokete setningar med skremmande framandord. Svaret mitt er i staden: Politikk er deg. Og meg. Politikk er måten eg og du bestemmer at vi skal leve på. Saman.
“Men kva med alle politikarane, partia, fargane? Eg greier jo ikkje halde styr på dei!” Ja, eg høyrer klagene på bakerste benk. Men politikk dreier seg ikkje berre om å vite kor grønn Åslaug Haga er og å kjenne Dagfinn Høybråtens blåe blikk, det dreier seg om meiningane dine og magekjensla. Kva meiner du er rettferdig? Kven vil du at skal ta ansvaret for deg og ditt?
No blir det avgjort kor mykje pengar du skal måtte betale for bussen til og frå skulen. Det blir avgjort kva du skal kunne finne på i helga. Det står også på kven som skal stå bak kateteret og måle di verdi. Det er ditt val. Bruk den stemma du har:)
Nytt