Redet mitt

En del av tiden min nå om dagen går med til å prøve å finne et passende sted å slå seg ned til neste år. Så slo det meg at noen kanskje ville synes at det er koselig å se hvordan jeg har det nå.

Søster i seng

Dette bildet tok jeg første dagen min her. De eneste bildene som var igjen på kameraet mitt da jeg dro hjemmefra og Beatles fikk raskt plass på veggen. Etterhvert har jeg utvidet litt, med noe av (tidligere nevnte mengder av) post…

Ellers har han fyren som henger rundt meg hele tiden kapret et eget hjørne av rommet…

Etter at romvenninna mi bestemte seg for å flytte på enerom (nei, jeg mobbet henne ikke ut), har jeg fått en stor fin seng å spille Scrabble i:)

Og til slutt: Sånn ser det ut når noen tar snarveien inn...

Ha en varm & føzzi søndag:)

Captures

Ettersom det har blitt ytret at oppdateringer er dypt savnet, har jeg bestemt meg for å prøve å tilfredsstille beundrerskaren.

Fredag var en stor dag for meg, ettersom jeg da gikk til anskaffelse av mitt andre forelskelsesobjekt for tiden. Frøken Olympus og meg har en felles forkjærlighet for speil, noe gamle Olly ikke hadde. Med andre ord har jeg en pus som ikke lengre er trygg for kameralinsa hvor enn han ferdes. Nå skal det legges til at han ikke nødvendigvis har noe imot dèt…

Men jeg tar også bilder av alt mulig annet…

(Bakvaskelser)

Nykkjelen min

Tida mi brukes mye på nevnte fyr, men også f.eks. på å handle søte (her:skrive-)bøker. Mammut<3 Og å hente fancy postkort i posthylla mi, som de andre nå mener jeg burde få for meg selv for å unngå misunnelseskvesting… Takktakk:) Ellers bruker jeg nøkkelen min heftigere for tiden. Noen luringer har ikke grenser når det gjelder mitt og ditt.

Men han som har skrevet dette over senga mi, har det nok mest i pennen...

Lambi & Emily

Emily Dickinson har blitt en god venn (jeg leser henne og Lolita, en småsær kombinasjon muligens) og Snufus er mitt nye kallenavn, etter at nesen min i uker har vært forvekslende lik en bekk. Så har jeg også testa frøken Oline i studio:

Alt i alt kan det vel sies at jeg har det bra…

Skyldig søkes

Søker deg som i forgårs, mandag, snek mystiske stoffer ned ganen min. Jeg aner ikke hvordan du gjorde det, jeg var da tross alt ved bevissthet hele dagen (med mindre du gjorde det mens jeg sov?). Jeg har heller ingen anelse hva det var, men alle tegn peker mot noe alkoholholdig.

Det kan i alle fall opplyses at middelet har gjort sitt inntog i min kropp kjent, og at med mindre du hadde mer seriøst skremmende intensjoner, har det levd opp til sine løfter. Jeg føler meg helt vraka. Våkenettene med tørrhoste er for lengst glemt og erstattet med brekningsfornemmelsesfylte timer som føles som år. Hodet mitt har holdt på å sprenge. Kanskje var det et slags voksestoff du foret meg? Uansett, mission accomplished. Jeg bøyer meg i støvet, men kunne du vært så snill å fortelle meg hvordan du gjorde det?

Hvorfor kommer Julie forsent?

Jeg må bare få lagt til at skrivingen av den forrige posten gjorde at jeg kom sent på jobb i dag (riktig nok ikke forsent, bare etter tiden de vil at vi skal møte).

Du som har fulgt nøye med i timen (dvs. lest posten nedenfor) skjønner at dette virker selvmotsigende. Jeg som er J skulle da ikke ha problemer med å holde tiden? Jeg tror det er mange av mine venner og kjente som vil hevde at jeg ikke kan være en J. Jeg som alltid kommer forsent. Jeg har lurt litt på dette selv. Også tenkt at her kommer gjerne perfeksjonismen min inn. Men nå har endelig funnet en teori som kan stemme med J-beskrivelsen. Og den bygger faktisk på at det er variasjoner innen hver bokstav, så her skulle de som føler seg fengslet også kunne eniges. So here it goes…

Det er to sider ved J-en som har kjemper inni meg før jeg skal nå noe. Det er den som har lyst å komme i tide, få med seg alt, oppfylle kravene. Men så er det også den som har lyst å fullføre oppgaven jeg holder på med. For hvis jeg er sent ute, vil du alltid få en unnskyldning. “Jeg måtte bare gjøre meg ferdig med..”, tror jeg er en standard. Og slik var det i dag. Jeg tenkte: “Det kan da umulig ta så lang tid å få skrevet ferdig denne posten. Og gjør jeg den ferdig, slipper jeg å måtte stresse med det i kveld”. Som vanlig greide jeg å lure meg selv. Men ble på den annen side sittende her og skrive dette i steden, så hva jeg vant på det, vet jeg ikke helt:p

Litt Donald?

Har du noen gong Donald-dagar? Dagar da alt som kan gå gale, går gale. Du trakkar på spiker og får raker i panna. Når du trur du gjer noe bra, slår det negativt tilbake på deg. Nabo Jensen truar med å rive heile huset ditt. Eg hadde mange slike dagar da eg var lita.

Me hadde ingen nabo som heitte Jensen, og ei rake har eg berre fått i panna ein gong, men likevel følte eg meg Donald. Det eg ønskte og håpte på skjedde aldri. Hadde eg bestemt meg for noko, kom alltid noe i vegen. Eg var ikkje eit ulukkeleg barn, det er ikkje det. Eg var berre litt overdosert på uflaks.

Etterkvart som eg blei eldre, laga eg meg eit system for å fremje min indre harelabb. Over med feil og følger av feil, no skulle eg bli den sigrande. Og systemet verka! Viljestyrken min endra meg. Omvendt psykologi på lågt nivå var svært effektivt. Negative tankar gjorde positivt utslag i røynda og eg såg litt etter litt at verda rundt meg endra seg.

Slik har eg hatt det lenge nå. Men sjølvmedisineringa har eg trappa ned. Det er ikkje så nøye tenkjer eg. Que sera sera. Det er ikkje verdas undergong. Men nå byrjar eg å lure…

Kva er oddsen for å komme opp i ditt verste fag, skriftleg, to år på rad? Og at (den taktiske) grunnen til at du valte dette faget fell bort når du byrjar å studere (fordi ein besserwisser har bestemt seg for å dytte kunnskap inn i den norske skulen)? Med det samme vil dei nye reglane gjere slik at det svir mest med eksamenskarakterar i dårlege fag (det blir ikkje forbetring, berre ein ekstra låg karakter) …

Eg forventar nesten at matrosdressen ligg klar og onkel Skrue står på trappa når eg vaknar i morgon, til min første eksamen…