Skyldig søkes

Søker deg som i forgårs, mandag, snek mystiske stoffer ned ganen min. Jeg aner ikke hvordan du gjorde det, jeg var da tross alt ved bevissthet hele dagen (med mindre du gjorde det mens jeg sov?). Jeg har heller ingen anelse hva det var, men alle tegn peker mot noe alkoholholdig.

Det kan i alle fall opplyses at middelet har gjort sitt inntog i min kropp kjent, og at med mindre du hadde mer seriøst skremmende intensjoner, har det levd opp til sine løfter. Jeg føler meg helt vraka. Våkenettene med tørrhoste er for lengst glemt og erstattet med brekningsfornemmelsesfylte timer som føles som år. Hodet mitt har holdt på å sprenge. Kanskje var det et slags voksestoff du foret meg? Uansett, mission accomplished. Jeg bøyer meg i støvet, men kunne du vært så snill å fortelle meg hvordan du gjorde det?

Hvorfor kommer Julie forsent?

Jeg må bare få lagt til at skrivingen av den forrige posten gjorde at jeg kom sent på jobb i dag (riktig nok ikke forsent, bare etter tiden de vil at vi skal møte).

Du som har fulgt nøye med i timen (dvs. lest posten nedenfor) skjønner at dette virker selvmotsigende. Jeg som er J skulle da ikke ha problemer med å holde tiden? Jeg tror det er mange av mine venner og kjente som vil hevde at jeg ikke kan være en J. Jeg som alltid kommer forsent. Jeg har lurt litt på dette selv. Også tenkt at her kommer gjerne perfeksjonismen min inn. Men nå har endelig funnet en teori som kan stemme med J-beskrivelsen. Og den bygger faktisk på at det er variasjoner innen hver bokstav, så her skulle de som føler seg fengslet også kunne eniges. So here it goes…

Det er to sider ved J-en som har kjemper inni meg før jeg skal nå noe. Det er den som har lyst å komme i tide, få med seg alt, oppfylle kravene. Men så er det også den som har lyst å fullføre oppgaven jeg holder på med. For hvis jeg er sent ute, vil du alltid få en unnskyldning. “Jeg måtte bare gjøre meg ferdig med..”, tror jeg er en standard. Og slik var det i dag. Jeg tenkte: “Det kan da umulig ta så lang tid å få skrevet ferdig denne posten. Og gjør jeg den ferdig, slipper jeg å måtte stresse med det i kveld”. Som vanlig greide jeg å lure meg selv. Men ble på den annen side sittende her og skrive dette i steden, så hva jeg vant på det, vet jeg ikke helt:p

Litt Donald?

Har du noen gong Donald-dagar? Dagar da alt som kan gå gale, går gale. Du trakkar på spiker og får raker i panna. Når du trur du gjer noe bra, slår det negativt tilbake på deg. Nabo Jensen truar med å rive heile huset ditt. Eg hadde mange slike dagar da eg var lita.

Me hadde ingen nabo som heitte Jensen, og ei rake har eg berre fått i panna ein gong, men likevel følte eg meg Donald. Det eg ønskte og håpte på skjedde aldri. Hadde eg bestemt meg for noko, kom alltid noe i vegen. Eg var ikkje eit ulukkeleg barn, det er ikkje det. Eg var berre litt overdosert på uflaks.

Etterkvart som eg blei eldre, laga eg meg eit system for å fremje min indre harelabb. Over med feil og følger av feil, no skulle eg bli den sigrande. Og systemet verka! Viljestyrken min endra meg. Omvendt psykologi på lågt nivå var svært effektivt. Negative tankar gjorde positivt utslag i røynda og eg såg litt etter litt at verda rundt meg endra seg.

Slik har eg hatt det lenge nå. Men sjølvmedisineringa har eg trappa ned. Det er ikkje så nøye tenkjer eg. Que sera sera. Det er ikkje verdas undergong. Men nå byrjar eg å lure…

Kva er oddsen for å komme opp i ditt verste fag, skriftleg, to år på rad? Og at (den taktiske) grunnen til at du valte dette faget fell bort når du byrjar å studere (fordi ein besserwisser har bestemt seg for å dytte kunnskap inn i den norske skulen)? Med det samme vil dei nye reglane gjere slik at det svir mest med eksamenskarakterar i dårlege fag (det blir ikkje forbetring, berre ein ekstra låg karakter) …

Eg forventar nesten at matrosdressen ligg klar og onkel Skrue står på trappa når eg vaknar i morgon, til min første eksamen…

Sånn er det

Jeg kan være ærlig. Dønnærlig. Jeg er stortsett det. Når du spør meg hvordan jeg har det, svarer jeg. Når jeg snakker, hører du meg tenke. Jeg kan tenke høyt lenge av gangen. Det hjelper. Da blir det lettere å sortere det som er inni det store hodet mitt. Men det blir ofte misforstått. Jeg er ikke alltid så gjennomtenkt. Jeg er ærlig.

Akkurat nå er jeg forvirret. Men det er da definitivt ikke noe nytt. Mitt idealistiske verdensbilde vrenger ofte tankespinnet mitt. Og det må du også skjønne. Jeg trenger ikke å snakke om det. Det er ikke et hint. Det er en tanke. En konstatering. Du har mer nytte av å vite at jeg er litt utav meg, enn å prøve å løse umulige problemstillinger for meg. Jeg vil jo ikke ha hjelp. Jeg vil bare sortere tankerekkene.

Og jeg er ikke en rolig person. Det tror du nok ikke heller. Jeg er jo alle veier. Er sarkastisk. Og får igjen. Men jeg er konfliktsky. Jeg kan være uenig. Jeg kan klage på en farge. Et uttrykk. Men jeg vil ikke krangle om verdiene dine. Om valgene du tar for meg uten at jeg får si et ord. Da lar jeg meg overkjøre. Men jeg er ikke en rolig person. Jeg bare liker ikke sinne. Det er ikke bare en side av en sak. Du har rett du også. Kanskje er du bedre til å ta valget enn meg. Kanskje har du gode begrunnelser for verdigrunnlaget ditt. Men jeg stenger inne det som plager meg. Jeg prøver å få det forsiktig ut, men jeg vokser som en ballong. Så sprekker jeg. Det er ikke bra. Jeg er ikke stolt over det. De mest puslete problemene blir blåst opp og verden ser ut til å skulle gå under i neste minutt. Men så går det over. Det roer seg. Men jeg er ikke en rolig person.

Det er ikke alt jeg tåler. Jeg er sår som få. Men jeg vil ikke si det til deg. Det er noe du må forstå. Lese deg til. Kanskje er det oppskriften på vennskap. Eller så må jeg tenke høyt. Kanskje er det derfor jeg gjør det. Det krever guts. Men det er bedre enn stadige irritasjoner. Bare ikke tro at det er show-off. Jeg angrer ofte på det jeg har sagt. Bare for å rydde litt i tankene. Det kan fort havne på avveie. Det kan brukes til å såre. Og har du såret meg er du ute. Du får komme tilbake, og du blir vennen min igjen, men det vil ligge der lenge.

Jeg er ikke det du ser. Selv om jeg virker gjennomsiktig. Sier alt jeg tenker. Gjør hva jeg vil. Er kanskje dette bare egentlig en veldig effektiv maske. For du vet, men du vet ikke. Du ser, men du er likevel blind. Jeg deler alt, men samtidig beholder jeg det som mitt eget. For jeg er et språk som ikke kan tolkes, av andre enn meg. Det er slitsomt. Men det er samtidig det som holder meg oppe.

Du skulle visst hvordan det er å leve med verden på skuldrene. Med en djevel og en engel som aldri blir fornøyde. Tvil og mistillit. Du blir så forvirret av meg. Hva med meg? Jeg vil ikke at du skal synes synd på meg. Jeg vil at du skal forstå meg. Prøve å forstå. Ingenting er noensinne sikkert. Det kan alltid betviles. Du er min bestevenn og min verste fiende. Kanskje er jeg også det. Jeg håper at det en dag vil forsvinne. Alt som henger i meg. Men innerst vet jeg at noe vil være der. Et håp. En lengsel etter det fullstendige. Det som bare er.

Verden i dag

Noen dager er jeg inni meg selv. Noen dager skjønner jeg ikke hva som mangler. Det er Noe. Noe jeg vil ha. Noe jeg vil fjerne. Noe med meg. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir så trist. Av å se filmer om mennesker som finner seg selv. Får det til. Handler ikke alle filmer i bunn og grunn om det samme?

Det er deilig å se film. Det er som å leve et ekstra liv. Men de gir meg alltid et ønske om mer. En framtid for de rotløse menneskene, en sikkerhet om at det vil gå bra. Denne helgen har jeg sett to vidt forskjellige filmer.

Les Choristes var et gledelig gjensyn. Samtidig blir jeg alltid litt trist over filmer som strekker seg over et stort tidsrom. Det gir en visshet om liv som har gått tapt. Han er død. Selv om han forandret livet deres. Det ugjenkallelige skremmer meg.

Hedwig and the Angry Inch var en helt annen type film. Den transseksuelle Hedwig fra Øst-Tyskland kjemper for å bli en kjent rockestjerne og finne kjærligheten. Hvorfor er disse filmene på noen måte like?

Fordi de handler om menneskeskjebner. Om alt vi bestemmer for våre medmennesker. De vi ser på som mindreverdige. Om det er barn eller transer blir de tvunget inn i sine roller. Og fordi vi alle vil oppnå det samme. Vi kjemper oss fram. Vi vil være oss selv. Stå for hva vi gjør og hva vi er.

Kanskje er dette Noe. Kanskje er det det som gjør meg trist i dag. Vi kan jo ikke alltid vinne.

Apati

Noen ganger føles livet som en film. Som om det som skjer egentlig er noe som skjer utenfor deg. Eller at du plutselig får sanse en scene du før bare har sett gjengitt på en skjerm. Jeg tror nå jeg vet hvordan Andrew følte seg i åpningen av Garden State.

Jeg har ikke vært i en nødssituasjon eller noe. Jeg har bare vært. Våken for lenge. Sliten for lenge. Når du reiser og ting støyer og farer av gårde ,kommer det øyeblikk der du liksom blir sugd ut. Det blir likegyldig. Det er der, men du hører ikke. Bryr deg ikke. Det er som et bilde på tankene. Plutselig bryter de liksom ut av hodet ditt. De er der og du vet hva de handler om, men kan ikke, eller vil ikke, ta dem tilbake. Det er en ro. En urolig ro. Kunstig. Det er ikke positivt, det er ikke negativt. Det bare er.

Om perfekte øyeblikk

Av og til skulle jeg ønske at jeg kunne være som Nemi, en øyeblikks-junkie. En som lever for øyeblikkene, som ikke haler ut tiden for å få en fin stund til å vare lengre. Som kan godta at det perfekte øyeblikket har funnet sted og aldri kommer tilbake. For jeg er en av dem som alltid prøver å hale ut tiden.

Jeg vil alltid at ting skal funke, selv om det er åpenbart at jeg aldri kommer til å leve lykkelig alle mine dager med en gutt som fikk meg til å le en enkelt gang, en sen kveld. Og jeg tar sjelden et Askepott-stunt og forsvinner akkurat i det festen har startet. Jeg tør ikke. Og dersom jeg for en gang skyld gjør det, har jeg oppdaget at jeg faktisk ikke er like tiltrekkende som Askepott, og at drømmeprinsen sjelden finner frem til det lille fattigslige huset mitt for å levere tilbake glasskoen min. Sjansen er større for at den dukker opp en måned senere i en sølepytt jeg hadde glemt mitt ublide møte med på skjebnekvelden…

Så jeg har gitt opp øyeblikks-junkieisme og heller slått meg til ro med at man noen ganger trenger litt dødtid. Tid da det egentlig ikke skjer noe. Tid hvor tiden står stille. Når man er den første som ankommer en fest. Når man venter på å komme seg hjem igjen, fordi festen aldri ble til noe stort. Når jeg ser tilbake på de gangene jeg har kjedet meg som verst, tenker jeg ofte at det faktisk ikke var så dumt. Kanskje møtte jeg noen som jeg senere ble god venn med, eller kanskje lærte jeg at klær som føles litt på kanten foran speilet hjemme, kvalifiserer til deltagelse i The Rocky Horror Show i det samme jeg trør over dørstokken. Uansett; Disse tankene gjør at det går an å godta at verden ikke alltid spiller med når vi er klare for å spille hovedrollen i en sukkersøt Hollywoodfilm.

Med disse tankene skal jeg nyte kvelden alene. Kun Herr Dødtid & meg. Hvem vet hvilket solfylt øyeblikk som bygger seg opp i horisonten?