You are currently browsing the category archive for the 'musikk' category.
“Analyse” og “tolking” er ord som kan få det til å fryse på ryggen til noen og enhver. Ofte er de knyttet til norsk-faget. Med lærere som har fasiten på alt som har blitt skrevet fra nå av og inn i evigheten. Det er utrolig hvor mye enkelte tror de vet. Jeg skjønner at Ingvar Ambjørnsen blir oppgitt når elevene ringer og krever svar om tema og motiv. Hvem vet hva det går an å lese ut av en tekst?
Jeg har dessverre store planer om å bli en dem. En som står oppe ved kateteret med stjerner i øynene og sier ting som “analyser dette!” og “hva kaan meningen her være tro?”. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre. (Riktig nok har jeg egentlig ikke tenkt å bli akkurat norsklærer, men en slags tolkning er det nok snakk om også i samfunnsvitenskaplige fag:)
Min siste mulighet noensinne til å vise mine tolke-skills gikk av stabelen på fredag, og jeg kjenner at jeg muligens har forsmådd en fantastisk evne. I alle fall glede (resultatet vet man foreløpig lite om). Jeg burde tatt utfordringen mye før. Jeg har funnet min pasjon.
Hvor lang tid tok det før noen begynte å bruke begrepet “68-er”? Når ble “80-talls” et alment begrep? Vil vi som den første generasjonen bli stående uten et eneste kjennetegn, ingen vitser, ingenting å le av? Bare 11/9 og terrortrusler?
Hvilken musikkart vil bli toneangivende på jubilèene våre framover? Rihanna? Jeg gremmes bare ved tanken på at jeg faktisk kan navnet på artisten tidligere kjent som “Paraply-dama”… Vil mine barn komme kravlende inn på kjøkkenet mitt og spørre etter king size-joggeklær, caps og merkeboxere til “Milleniumsfest”? Eller et minimum av klær i det hele tatt?
På begynnelsen av 70-tallet trodde de visst at musikken var død. Beatles var historie, Kennedy var død og verden trengte tid til å sørge… men hva skjedde? 70-tallsrocken har blitt legendarisk (og musikeren som sang om musikkens død solgte i sekker og spann..). Hva kan vi si om vår tid? Rap’en og hip hop’ens tid? Tiden for lettkledde kvinner og gullkjedebesatte menn? Stoltheten brer seg liksom ikke utover i kroppen. Mulig jeg ble musikalsk feilplassert ved fødselen.
Vi har heller ikke noe ungdomsopprør å snakke om. Det nærmeste vi kommer en sammenligning med tidligere generasjoner blir vel jappene på begynnelsen av 80-tallet. For vi blir bare rikere og mer velfødde. (Kakefatsgenerasjonen, muligens?) Strengt tatt hadde det vel vært mer flaut enn kult om vi begynte å protestere….
Nei, alt jeg kan komme på som tilhører oss er krydderjentene. De er definitivt våre. Med platåsko som skyskrapere og v-tegn. Men så spørs det hvor lenge deres navn kommer til å leve på våre lepper. En stund til må det i alle fall bli, til vi har stablet oss på bena og fått Volvo 240 og rekkehus og det er på tide å se tilbake på alle menneskene sto og lo da vi fortalte de fantastiske drømmene om rikdommen og berømmelsen vi skulle oppnå i livet.
Jeg kommer i alle fall til å være der. Adresse: Midt på gulvet. Partner: Mr. Karaokemaskin. Jeg er hun med det røde håret, kjole laget av det britiske flagget og silikonpupper. Du velger selv om du vil grine eller le.
Da hadde man tydeligvis overlevd helga. Til tross for mine hjernehalvdelers stadige konflikt og mine føtters undertrykkelse. Det viste seg ikke å være den beste idèen å gå på Turbonegerkonsert med hodeverk. “What goes up, must come down”… Her sitter jeg med store vakre blåklokker på bena, en anelse trommerytme i øret og en tornefull hals. Men for all del, det var en kveld fylt av energi=)
Nytt