A Man’s Choice

På slutten av fjoråret (eviglenge siden) blogget jeg om feminisme i femtitallsfilm og hvordan kvinnene på sett og vis stod sterkere da. De var lokkere og fristerinner, men det var i det minste hos dem makten lå. Uansett tenkte jeg det nå var på tide å se på guttenes rolle i “the good old days”. Og hvorfor jeg mener den er aktuell i dag.

“Det glade femtitallet”. Alt var enkelt og ordnet. Mannen skulle beskytte og forsørge sin kvinne. Konen skulle være hjemme, være den sosiale kontakten i familien, passe barna og ta seg av huset. Selv om en er ihuga feminist, må da vel dette på et vis høres forlokkende ut. Bare på grunn av enkelheten. Men var alt så lett? Jeg hadde forventet små hverdagsproblemer, og oppstilte karaktertyper av femtitallsfilmen. Dels er det det som er å finne, men en skal ikke utelukke James Dean. Den kjente skuespilleren med det tragiske dødsfallet. For i hans karakterer er det lite sikkerhet å spore.

“Man has a choice and it’s a choice that makes him a man” sier Cal Trask, Deans rollefigur i “East of Eden” (1955). Temaet “hva er en mann?” står sterkt i denne filmen, og Deans mest kjente: “Rebel Without a Cause” fra samme år. Begge handler om outsidergutten (med store bedårende øyne) som ikke finner sin plass i samfunnet. Løsningen ligger i å gjenvinne sin ære. Bli voksen. Bli en Mann.

Nå passer jo det godt inn i settingen. Endelig er gutten klar til å ta ansvar, gjøre som folk flest og innordne seg etter normene i samfunnet. Og denne tankegangen, vil du kanskje si, hører til femtitallet. Opplegget med “kjønnsroller” er gammeldags, og verden har gått fremover siden da. Jeg var enig med deg. Nei, det er ikke en skrivefeil. Jeg var. Nå er jeg ikke så sikker lenger.

For hvordan er guttens rolle i dag? Hva er det en jente ser etter i en gutt?

En ting som er verdt å ha, er også verdt å jukse for

Overskriften er et sitat av W.C. Fields, en amerikansk komiker, hentet fra boken “Freakonomics”. Fra jeg tok opp boken på skolebiblioteket i dag og fram til i kveld har jeg kun lagt den til side to ganger. Da regnet truet med å ødelegge sidene og da jeg trengte mat. Det er utrolig hvor interessant økonomi er. Ja, du leste rett. Boken er bygd på en “uskikkelig økonom” som “utforsker alle tings skjulte sider”. Jeg tenkte jeg kunne dele noe av de faktaene som fascinerte meg mest (samtidig sannsynligvis de mest ubrukelige) med deres.

To økonomer og en psykolog gikk nemlig sammen for å finne svar på spørsmålet:

Hvor direkte (og ærlige) er folk når de skal fortelle om seg selv i annonser på date-sider på nettet?

Her er resultatet av undersøkelsen av analyserte data fra 30 000 amerikanske brukere:

• Mer enn 4 % oppga at de tjente mer enn 200 000 dollar ( ca. 1,3 mill) i året, mens under 1 % av internettbrukerne ellers tjener så mye (kan tyde på at 3 av 4 blant dem med høyest inntekt tok for hardt i…)
• Både kvinner og menn oppga at de var nesten tre centimeter høyere enn befolkningsgjennomsnittet
• Med hensyn på vekt var mennene på linje med befolkningsgjennomsnittet, mens kvinnene oppga at de veide rundt ti (!) kilo mindre enn gjennomsnittet
• 70 % av kvinnene hevdet at deres utseende var “bedre enn gjennomsnittet”
• 67 % av mennene mente de var “over gjennomsnittlig” pene

For min del har jeg ikke så veldig dårlig samvittighet, men jeg tipper det kanskje er noen der ute som burde se over Facebook-profilen sin en ekstra gang….

Perfeksjonismen -kan den avskaffes?

Ved hjelp av Serinas bloggpost om Idealisters (ja, vi snakker typeindeksen, men heng med:) syn på kjærlighet, ble jeg i dag trukket inn i en veldig god diskusjon om perfeksjonisme på generell basis. Derav overskriften; for hva er en perfeksjonist og kan man legge av seg perfeksjonisme?

Da jeg leste bloggen til Serina fikk jeg bekreftelse på bange anelser. Jeg har tidligere merket at mitt forhold til verden og kjærligheten nok har vært ganske annerledes enn mange andres. Da jeg møtte Serina var det første gang jeg møtte noen som støttet fullt ut at Den perfekte var den eneste som var god nok (veldig glad for at jeg møtte deg, vennen:). Når jeg senere fant ut at vi er i den samme hovedgruppen, forstod jeg hvorfor vi er så enige. Idealisten søker det beste. Nå er det ikke slik at jeg ser ned på de andre hovedgruppene, tvert imot er jeg egentlig ganske glad for at noen i verden har beina plantet på jorda. For er det egentlig så sannsynlig at verden blir et herlig sted bare jeg ønsker og jobber hardt nok for at den skal bli det..?

Jeg greier å trekke hodet så pass langt ut av skyene at jeg skjønner at alt ikke alltid kan gå som jeg vil. Det er ikke slik universet er konstruert. Perfeksjonismen tjener ikke til noe godt når den bare gjør at jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke er enda bedre, selv om jeg gjør gode handlinger. Likevel lurer jeg på om perfeksjonismen er en del av det å være meg?

Tenkere/rasjonalister ønsker også å oppnå det beste. For å oppnå dette målet vil de bruke det beste tilgjengelige middelet. Det viktigste med det er at det virker til sin hensikt. Målet helliger middelet. For idealister er derimot middelet en del av målet. Våre verdier og følelser er det som styrer oss og dersom vi går mot disse i kampen for å oppnå det perfekte vil slaget allerede være tapt. Et eksempel er at både NTer og NFer vil ta hensyn til andre menneskers følelser når de tar sine valg. Ulikheten er at NTen vil ta disse med i et regnestykke med positive og negative sider og tilslutt komme fram til en løsning, imens NFen legger vekt på at visse verdier må følges ved ethvert valg.

Av dette trekker jeg at selv om perfeksjonisme ikke alltid gir positive utslag, så er det metoden en idealist vil bruke for å nå fram. Vi inngår ikke kompromisser når det gjelder våre meninger og vår integritet, dersom vi hadde gjort det hadde vi samtidig mistet oss selv. Nå betyr ikke dette at det ikke ville vært en fordel å fire på kravene og se realiteten i øynene. Det betyr ganske enkelt at jeg ikke tror at perfeksjonisme er noe en kan legge av seg. Jeg tror det er et personlighetstrekk. Den kan dempes og en kan lære å bli mer fornøyd med seg selv og andre, men jeg tror ikke den kan avskaffes. Den er rett og slett en del av måten jeg møter verden på.

Om håp og tankespinn

Den forrige posten ble kanskje litt vel negativ. Melankoliker-snakk muligens? Jeg er fullt klar over at jeg tenker for mye. Håper for mye. Bryr meg for mye. Angrer for mye. Likevel så er det liksom litt greit. Jeg har godtatt det. Jeg finner trøst i alt som kan oppnås bare man er klar over at man ønsker det. Samtidig ville det være skikkelig deilig å bare leve nå og leve masse uten å bry seg om morgendagen. Noen ganger greier jeg det. I små øyeblikk. Men vanligvis er jeg fanget av tankene mine. Derfor har jeg nå funnet et sitat jeg er blitt ganske glad i. Det kan virke pessimistisk og håpløst, men for meg er det det motsatte. Det er Arthur Miller, Marilyn Monroes siste ektemann, som har sagt dette:

¶Maybe all one can do, is hope to end up with the right regrets

Dagens: Fordom

Jeg har fordommer. Men jeg liker å balansere dem. Dagens tema er unge ektepar.

Ofte føler jeg at folk ser ned på par som gifter seg når de er unge. Vi syns det er naivt av dem å tro at de vet nok om verden til å kunne binde seg til hverandre for evigheten. At de bare tar den første og beste. Vi spår anger og skilsmisse. Nå sier jeg ikke at alle ser på det på denne måten, men jeg mener dette er en rådende holdning i vårt postmoderne samfunn, der Friheten står over alt.

Hva er det så som har fått meg til å tvile? (Og nei, jeg går ikke med gifteplaner). Tanken forutsetter at du forandrer deg og samtidig ikke. Og før du tror jeg har blitt gal, vennligst les videre. Samfunet roper at du må finne deg selv. Men samtidig må du prøve alt før du finner det ut. Alt skal gjøres, alt skal prøves. Det er som et langt regnestykke, når du er ferdig skal du sitte igjen med svaret. Og da, da kan du binde deg. Men samtidig vet vi at det vi opplever påvirker oss. Det former oss. Da virker all prøvingen litt motstridende. For hva om du gjorde noe feil. Du gikk inn i et forhold du egentlig ikke ønsket. Du dro ut til et område som ga deg en kronisk utrygghet. Skal du så kunne legge alt bak deg når du endelig finner den rette?

Hva om “den rette” ikke er rett på alle områder? Kanskje du engang hadde en som vasket opp hverdag? Han overså deg kanskje totalt ellers, men han gjorde jo det “den rette” aldri gjør. Så begynner du å tenke: Hvis du bare legger ut på ny, da finner du kanskje den fullkommne? Et gammelt visdomsord sier: “Den som aukar sin kunnskap, aukar si kvide”. Enhver erfaring har sin pris.

Men den som ikke har opplevd noe, hvordan skal den vokse, ved siden av et annet menneske? Vel, for det første: I trygghet. Et giftermål er en stor avgjørelse om en er ung eller gammel. Unge mennesker kan også være trygge på hverandre, og kjenne hverandre. Og å oppleve livet sammen med noen, å gjøre bestemmelser sammen, ha noen å møte verden med: Er ikke det en fordel?

Og hva ville du like best: Å vite at du er valgt fordi du er du, og vite at din tilkommende bare har hatt deg og er fornøyd med deg, og vil gjøre hva han kan for å holde sammen med deg, eller å vite at du er plukket ut, kanskje gjennom nøye utvelging, ikke nødvendigvis fordi du var den beste, men fordi tiden var moden og du var det minste ondet? Risikoen for at hun sammenligner deg med andre vil alltid ligge der. Og har du selv lyst å angre, på noen du forkastet? Igjen går det an å si at en kan angre på det en aldri har opplevd, men er det noe verre enn å angre på noen en har forkastet? Er det noen grunn til at det er verre å gifte seg ung enn når en er eldre?

Trenger virkelig alle en ego-tid, mellom familien og giftermål? Tid for å være alene, gjøre som en selv lyster? Det kan også gjøre det vanskeligere å binde seg når en må gi opp noe. Og en har jo vissheten om at det må ta slutt. Hva med å starte i et forhold, med fritid til å gjøre egne ting? Eller gleden av alltid å ha noen å gjøre noe sammen med?

Nå skal det påpekes at ikke alle finner den de vil være sammen med før de er blitt litt eldre. Poenget her er bare å påpeke at dersom noen mener de har funnet denne perfekte, hvorfor skal samfunnet si at det må være galt?

Jeg vil ikke si jeg er en ekspert. Og jeg er definitivt klar over at det er et tema for diskusjon (noe det også ble da jeg nevte dette hjemme). Mitt eneste formål er å framstille to sider av en sak. En sak jeg faktisk ikke har vært på noen av sidene av. Men som jeg mener at samfunnet og media ikke bør ta standpunkt i.