Oss og “de andre”

Jeg er fornøyd med valget av sosiologi som studie. Den første læreboka, som vi nesten er ferdige med, var tjukk, men oversiktlig. Foreleserne lager Power Pointer som gjør det lett å forstå stoffet og temaene er interessante. Livet på gata, hvordan kulturen påvirker oss, seksualitetens historie. Men noen ganger skurrer det.

Hvorfor snakker foreleseren om “oss”? “Vi” er utro oftere enn en kanskje skulle tro, “vi” handler på grunnlag av hvordan kulturen rundt oss legger opp til at vi skal. Det er vel grei ordlegging, ettersom dette er forskning som gjelder hele landet og hele samfunn. Men spørsmålet blir likevel; hvem er “de andre”?

Vi diskuterer seksualitet. Har vi som individer en fast seksualitet? Filosofen Foucault mener ikke det. Vi forelsker oss i mennesker, ikke kjønn. “Men” , påpeker vår foreleser, “det er vel noen som tidlig merker at de har en annen identitet”.

Så det er “de andre”. I motsetning til oss. I en sal med om lag 200studenter, er vi tydeligvis alle heterofile. Har professoren gjort mer nøyaktige og intrikate studier av oss studenter enn jeg var klar over (jeg visste ikke at en slik type informasjon overhodet var nødvendig for gjennomføringen av studier i sosiologi?). Har han ikke det, så burde vel dette være et tema vedkommende professor burde interessere seg for? Dagens forelesning, av en annen professor, lærte oss om hvordan språket er en viktig del av kulturen, som i høy grad påvirker (og kan påvise) våre verdier og holdninger.

I følge loven er homofili og heterofili “likestilt”. Men hvor land tid vil det ta før de blir likestilte i språket vårt?

(Om du skulle lure på noe i forbindelse med norske sexvaner, finner du her en artikkel fra forskning.no om det norske folks sexvaner i 2003)

A Man’s Choice

På slutten av fjoråret (eviglenge siden) blogget jeg om feminisme i femtitallsfilm og hvordan kvinnene på sett og vis stod sterkere da. De var lokkere og fristerinner, men det var i det minste hos dem makten lå. Uansett tenkte jeg det nå var på tide å se på guttenes rolle i “the good old days”. Og hvorfor jeg mener den er aktuell i dag.

“Det glade femtitallet”. Alt var enkelt og ordnet. Mannen skulle beskytte og forsørge sin kvinne. Konen skulle være hjemme, være den sosiale kontakten i familien, passe barna og ta seg av huset. Selv om en er ihuga feminist, må da vel dette på et vis høres forlokkende ut. Bare på grunn av enkelheten. Men var alt så lett? Jeg hadde forventet små hverdagsproblemer, og oppstilte karaktertyper av femtitallsfilmen. Dels er det det som er å finne, men en skal ikke utelukke James Dean. Den kjente skuespilleren med det tragiske dødsfallet. For i hans karakterer er det lite sikkerhet å spore.

“Man has a choice and it’s a choice that makes him a man” sier Cal Trask, Deans rollefigur i “East of Eden” (1955). Temaet “hva er en mann?” står sterkt i denne filmen, og Deans mest kjente: “Rebel Without a Cause” fra samme år. Begge handler om outsidergutten (med store bedårende øyne) som ikke finner sin plass i samfunnet. Løsningen ligger i å gjenvinne sin ære. Bli voksen. Bli en Mann.

Nå passer jo det godt inn i settingen. Endelig er gutten klar til å ta ansvar, gjøre som folk flest og innordne seg etter normene i samfunnet. Og denne tankegangen, vil du kanskje si, hører til femtitallet. Opplegget med “kjønnsroller” er gammeldags, og verden har gått fremover siden da. Jeg var enig med deg. Nei, det er ikke en skrivefeil. Jeg var. Nå er jeg ikke så sikker lenger.

For hvordan er guttens rolle i dag? Hva er det en jente ser etter i en gutt?

Feminisme anno 1953

I går kveld var det nostalgi i stuen. “Gentlemen Prefer Blondes”. Marilyn Monroe og 50-tallet. Den gang Hollywood levde av å selge det glade budskap innpakket i vakre kvinnekropper… eller…. hvem prøver jeg å lure?