You are currently browsing the category archive for the 'fordommer' category.
I forrige uke tenkte jeg og min kjære E oss på et foredrag holdt av en slovensk filosof. Dessverre var Samtidsmuseet fylt opp til randen, og på grunn av et lite innbydende gulv, klaustrofobisk tendenser og andre omstendigheter, valgte vi å droppe det. Likevel fikk vi allerede neste dag høre mer om den skjeggete mannen. Tilfeldigvis fra Anne Holt på en litteraturtilstelning.
Anne Holt, som promoterte den nye boka si, brukte taletiden sin på å formidle sin frykt for farlige grupperinger, minoriteters utsatte stilling i samfunnet. Hun har jo også tidligere vært ute i media og snakket om hvordan holdningene til homofile synes å ha endret seg de siste årene. Hun rettet også kritikk mot Slavoj Žižek, en slovensk filosof som Klassekampen hadde viet dagens forside. Hm, hvor mange slovenske filosofer har besøkt hovedstaden den siste måneden?
Det ble nødvendig å kjøpe avis, og riktig nok: “-Toleranse er farlig” lyder Klassekampens overskrift. Lite lovende. Men artikkelen inni avisen utfyller og forklarer Žižeks språkbruk.
Jeg respekterer politisk korrekthet, men bare til et visst punkt. Ulempen med toleransen er at den kan holde fordommer og rasisme under kontroll -men ikke gjøre noe med at slikt finnes.
Slik siteres filosofen i saken. Dette skulle vel være et positivt utgangspunkt for minoriteter?
Forside-overskriften har forsåvidt dekning i artikkelen. Dette er tydeligvis en filosof som har forstått “det tabloides” virkekraft. Men likevel.. Anne Holt hadde sannsynligvis ikke fått med seg detaljene i Slavoj Žižeks foredrag (om ikke min tolkning av hennes utspill ikke stemt i det hele tatt). Og hvor mange er det egentlig som får med seg “alt”? Det går tross alt raskere å lese en overskrift, enn å sette seg inn i en hel sak. Er vi tjent med at media “tabloidiserer”? Eller skaper det unødvendig forvirring?
Har du noen gang sett en film med en stygg kvinne?
Nei, seriøst; kan du komme på en eneste film du har sett med en stygg kvinne i en av hovedrollene? Du kan godt si at du ikke skjønner oppstyret rundt rumpa til Jennifer Lopez, eller at du aldri helt har skjønt hvorfor Renée Zellweger har blitt så populær.. Men har du sett noen som er direkte stygge? Sminka for å vekke avsky? Har du i det hele tatt noen gang tenkt over dette?
Filmen “Monster” er basert på livet til Aileen Wuornos, en prostitutert som i 2002 ble henrettet for drap på sju menn på slutten av 8o-tallet og begynnelsen av 90-tallet. Denne filmen er ikke den klassiske hollywoodske “based on true events”-filmen, med få referansepunkter i virkeligheten. Dette er en ekte historie. Og Charlize Theron er ingen oppsminka publikumsvennlig versjon av en massemorder. Hun er ikke vennlig. Hun er ikke pen.
Like fullt er det ikke rent raseri mot en farlig seriemorder jeg sitter igjen med etter å ha sett “Monster”. Hun er stygg, hun er fæl, men det er noe med historien hennes.. Filmen retter forøvrig sterk kritikk mot samfunnsordninger, fordommer og “den amerikanske drømmen”. Den sier noe om hvordan mennesker ikke alltid velger hvilke roller de selv vil ha, eller velger dem selv, men så våkner en dag og finner seg selv fanget. Det er en trist historie, men også en historie om voldsomt hat. Fortjener virkelig horekunder å dø? Har en pengeløs eksprostituert retten til å herske over liv og død?
Dette er film verdt å se på grunn av dens enestående karakter i den lange rekken av Hollywood filmer som produseres hvert år. Det skal lite til å innrømme at det finnes få filmen om stygge lesbiske massemordere. Og at denne filmen itillegg innbyr til forståelse og enn til en viss grad medfølelse for vedkommende, gjør den ikke mer ordinær. Men det er også en påminner om hvor viktig det er å se på historien til et menneske, livsførselen, kraven det har blitt stilt overfor, før man dømmer det.
- om hvorfor verden er et levelig sted
Det finnes mange regler på planten vi liker å kalle vår. De varierer fra bygd til by og mellom stater og landområder. Vi følger alle regler. Fra vi står opp til vi legger oss. Selv den mest hardbarka anarkist kan sove med hodet på puta.
Jeg liker det unormale. At du ser rart på meg. Det er en seier når jeg overrasker, med meninger eller klesvalg. Og jeg liker å utfordre meg selv. Hvem sier at jeg eier sannheten? Jeg har hørt den pleier å ligge et sted i mellom de kranglende. Likevel liker jeg ikke regler. Normer som dikterer hvordan jeg skal se ut i møte med omverdenen og hva som er sømmelig opptreden. Det er så lite logikk i mange av dem. Som en venn en dag siterte Einstein på: “Common sense is the collection of prejudices aquired by the age eighteen”. Sunn fornuft er, når en tenker over det, stortsett bare en samling fordommer.
Men ingen regel uten unntak. Egentlig vet jeg ikke helt hvorfor jeg kalte denne teksten for “Forpliktelser”, det er egentlig et litt tungsindig og kjedelig ord. Plikt er ikke oppløftende. Og jeg hadde tenkt å skrive om hvorfor jeg skifter oppfatning, gjør dumme ting jeg ikke angrer på og passer meg for “kloke” råd. Men så slo det meg, at selv om jeg til tider bare er en stor levende protest, er det sosiale koder og systemer jeg liker. Og som jeg ikke kunne levd uten.
Hvis jeg knekker sammen etter overinntak av sterk drikke og vanskelige tanker, er det noen der. Om jeg skulle bure meg inne og nekte å svare på telefon eller data, eller å snakke med noen, er jeg sikker på at noen ville kommet likevel. Det kan kalles kjærlighet, og det er vel den riktige og positive måten å snakke om det. Men jeg snakker også om jentungen som plukker opp pengene du mistet og pliktskyldigst gir dem tilbake til deg. Og deg, når du hjelper gutten som har gått seg vill og låner ham mobilen din, selv om du er forsent ute, og bare har lyst å komme deg hjem for å slappe av. Jeg snakker ikke nødvendigvis om dypfølt kjærlighet. Kanskje omtanke. Jeg ville tatt vare på deg om jeg så mislikte deg så høyt jeg kan. Fordi det er det man gjør. Klar det kan høres trist ut. Men jeg slår et slag for “forpliktelser”. Gratulerer deg med at du lever i et samfunn som har valgt å sette omsorg på lista over ting som må innhas. Selv om det skal være like viktig å “holde seg selv høyest”, eller å alltid rette på andre, i følge den usynlige normlista. Det er der likevel. Og dèt er en seier i seg selv.
Noen dager er jeg inni meg selv. Noen dager skjønner jeg ikke hva som mangler. Det er Noe. Noe jeg vil ha. Noe jeg vil fjerne. Noe med meg. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir så trist. Av å se filmer om mennesker som finner seg selv. Får det til. Handler ikke alle filmer i bunn og grunn om det samme?
Det er deilig å se film. Det er som å leve et ekstra liv. Men de gir meg alltid et ønske om mer. En framtid for de rotløse menneskene, en sikkerhet om at det vil gå bra. Denne helgen har jeg sett to vidt forskjellige filmer.
Les Choristes var et gledelig gjensyn. Samtidig blir jeg alltid litt trist over filmer som strekker seg over et stort tidsrom. Det gir en visshet om liv som har gått tapt. Han er død. Selv om han forandret livet deres. Det ugjenkallelige skremmer meg.
Hedwig and the Angry Inch var en helt annen type film. Den transseksuelle Hedwig fra Øst-Tyskland kjemper for å bli en kjent rockestjerne og finne kjærligheten. Hvorfor er disse filmene på noen måte like?
Fordi de handler om menneskeskjebner. Om alt vi bestemmer for våre medmennesker. De vi ser på som mindreverdige. Om det er barn eller transer blir de tvunget inn i sine roller. Og fordi vi alle vil oppnå det samme. Vi kjemper oss fram. Vi vil være oss selv. Stå for hva vi gjør og hva vi er.
Kanskje er dette Noe. Kanskje er det det som gjør meg trist i dag. Vi kan jo ikke alltid vinne.
Noen ganger tenker jeg at jeg har det godt. Altfor godt. Jeg fortjener det ikke. Men når jeg ser en innvandrer på gata, tenker jeg gjerne: “Vi er da litt snille, vi frosne nordboere, som tar til oss de som har det vondt hjemme i sitt eget land”. Så tenker jeg ikke så mye mer. Det er mye mer jeg burde tenkt.
Det mennesket jeg så vandre rusle ubekymret bort over veien har ikke vi tatt til oss. Vi henter ikke folk inn fra voldelige og angstskapende omgivelser og gir dem pleie og trøst. Det er ikke oss. Vi er de som bygger gjerder. Fysiske og juridiske. Arbeidere kan få komme, de inviterer vi, de har jo noe å komme med. Barna i Afrika, skal være nettopp det, barn i Afrika som vi kan gi penger til, og se på bilder av, som gir oss nattero. De skal ikke komme hit. Med sine vonde lukter og mange familiemedlemmer. Vi stenger dem ute.
De som får komme er de sterkeste. De som trosser farene. For det er farlig å være illegal flyktning. Vi kaller det trafficing og forbyr det. Hvordan kan folk være så usle at de tjener penger på å handle med mennesker? Vi ser ikke at det er handel som “varene” kan tjene på. Alt vi stopper er friheten for mennesker i nød.
Vi kaller dem trygdesnyltere og sier de ikke vil integreres. De blir bortskjemte. Hva om svenskene hadde sagt det samme om oss under andre verdenskrig? Kastet ut Inger Hagerup, som skrev om hvordan norske gårder og hjem ble brent? Nå hadde hun jo kommet til et nøytralt land, da var det vel ikke så nøye lengre?
Vi sliter med for lite arbeidskraft, men vil ikke ha dem. Vi tjener rått på urolighetene som pågår i deres land, deres hjem, men disse pengene skal de ikke få en del av. De er våre.
Er vi så selvgode? Har vi lov til å være det?
I kveld var jeg på et museum på en samtidshistorisk utstilling. Jeg hørte en kurder fortelle sin historie om hans oppvekst, hans land og hvordan det var å komme til Norge. Et slikt møte gjør en oppmerksom på egen uvitenhet.
Nytt