You are currently browsing the category archive for the 'fordommer' category.
- om hvorfor verden er et levelig sted
Det finnes mange regler på planten vi liker å kalle vår. De varierer fra bygd til by og mellom stater og landområder. Vi følger alle regler. Fra vi står opp til vi legger oss. Selv den mest hardbarka anarkist kan sove med hodet på puta.
Jeg liker det unormale. At du ser rart på meg. Det er en seier når jeg overrasker, med meninger eller klesvalg. Og jeg liker å utfordre meg selv. Hvem sier at jeg eier sannheten? Jeg har hørt den pleier å ligge et sted i mellom de kranglende. Likevel liker jeg ikke regler. Normer som dikterer hvordan jeg skal se ut i møte med omverdenen og hva som er sømmelig opptreden. Det er så lite logikk i mange av dem. Som en venn en dag siterte Einstein på: “Common sense is the collection of prejudices aquired by the age eighteen”. Sunn fornuft er, når en tenker over det, stortsett bare en samling fordommer.
Men ingen regel uten unntak. Egentlig vet jeg ikke helt hvorfor jeg kalte denne teksten for “Forpliktelser”, det er egentlig et litt tungsindig og kjedelig ord. Plikt er ikke oppløftende. Og jeg hadde tenkt å skrive om hvorfor jeg skifter oppfatning, gjør dumme ting jeg ikke angrer på og passer meg for “kloke” råd. Men så slo det meg, at selv om jeg til tider bare er en stor levende protest, er det sosiale koder og systemer jeg liker. Og som jeg ikke kunne levd uten.
Hvis jeg knekker sammen etter overinntak av sterk drikke og vanskelige tanker, er det noen der. Om jeg skulle bure meg inne og nekte å svare på telefon eller data, eller å snakke med noen, er jeg sikker på at noen ville kommet likevel. Det kan kalles kjærlighet, og det er vel den riktige og positive måten å snakke om det. Men jeg snakker også om jentungen som plukker opp pengene du mistet og pliktskyldigst gir dem tilbake til deg. Og deg, når du hjelper gutten som har gått seg vill og låner ham mobilen din, selv om du er forsent ute, og bare har lyst å komme deg hjem for å slappe av. Jeg snakker ikke nødvendigvis om dypfølt kjærlighet. Kanskje omtanke. Jeg ville tatt vare på deg om jeg så mislikte deg så høyt jeg kan. Fordi det er det man gjør. Klar det kan høres trist ut. Men jeg slår et slag for “forpliktelser”. Gratulerer deg med at du lever i et samfunn som har valgt å sette omsorg på lista over ting som må innhas. Selv om det skal være like viktig å “holde seg selv høyest”, eller å alltid rette på andre, i følge den usynlige normlista. Det er der likevel. Og dèt er en seier i seg selv.
Noen dager er jeg inni meg selv. Noen dager skjønner jeg ikke hva som mangler. Det er Noe. Noe jeg vil ha. Noe jeg vil fjerne. Noe med meg. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir så trist. Av å se filmer om mennesker som finner seg selv. Får det til. Handler ikke alle filmer i bunn og grunn om det samme?
Det er deilig å se film. Det er som å leve et ekstra liv. Men de gir meg alltid et ønske om mer. En framtid for de rotløse menneskene, en sikkerhet om at det vil gå bra. Denne helgen har jeg sett to vidt forskjellige filmer.
Les Choristes var et gledelig gjensyn. Samtidig blir jeg alltid litt trist over filmer som strekker seg over et stort tidsrom. Det gir en visshet om liv som har gått tapt. Han er død. Selv om han forandret livet deres. Det ugjenkallelige skremmer meg.
Hedwig and the Angry Inch var en helt annen type film. Den transseksuelle Hedwig fra Øst-Tyskland kjemper for å bli en kjent rockestjerne og finne kjærligheten. Hvorfor er disse filmene på noen måte like?
Fordi de handler om menneskeskjebner. Om alt vi bestemmer for våre medmennesker. De vi ser på som mindreverdige. Om det er barn eller transer blir de tvunget inn i sine roller. Og fordi vi alle vil oppnå det samme. Vi kjemper oss fram. Vi vil være oss selv. Stå for hva vi gjør og hva vi er.
Kanskje er dette Noe. Kanskje er det det som gjør meg trist i dag. Vi kan jo ikke alltid vinne.
Noen ganger tenker jeg at jeg har det godt. Altfor godt. Jeg fortjener det ikke. Men når jeg ser en innvandrer på gata, tenker jeg gjerne: “Vi er da litt snille, vi frosne nordboere, som tar til oss de som har det vondt hjemme i sitt eget land”. Så tenker jeg ikke så mye mer. Det er mye mer jeg burde tenkt.
Det mennesket jeg så vandre rusle ubekymret bort over veien har ikke vi tatt til oss. Vi henter ikke folk inn fra voldelige og angstskapende omgivelser og gir dem pleie og trøst. Det er ikke oss. Vi er de som bygger gjerder. Fysiske og juridiske. Arbeidere kan få komme, de inviterer vi, de har jo noe å komme med. Barna i Afrika, skal være nettopp det, barn i Afrika som vi kan gi penger til, og se på bilder av, som gir oss nattero. De skal ikke komme hit. Med sine vonde lukter og mange familiemedlemmer. Vi stenger dem ute.
De som får komme er de sterkeste. De som trosser farene. For det er farlig å være illegal flyktning. Vi kaller det trafficing og forbyr det. Hvordan kan folk være så usle at de tjener penger på å handle med mennesker? Vi ser ikke at det er handel som “varene” kan tjene på. Alt vi stopper er friheten for mennesker i nød.
Vi kaller dem trygdesnyltere og sier de ikke vil integreres. De blir bortskjemte. Hva om svenskene hadde sagt det samme om oss under andre verdenskrig? Kastet ut Inger Hagerup, som skrev om hvordan norske gårder og hjem ble brent? Nå hadde hun jo kommet til et nøytralt land, da var det vel ikke så nøye lengre?
Vi sliter med for lite arbeidskraft, men vil ikke ha dem. Vi tjener rått på urolighetene som pågår i deres land, deres hjem, men disse pengene skal de ikke få en del av. De er våre.
Er vi så selvgode? Har vi lov til å være det?
I kveld var jeg på et museum på en samtidshistorisk utstilling. Jeg hørte en kurder fortelle sin historie om hans oppvekst, hans land og hvordan det var å komme til Norge. Et slikt møte gjør en oppmerksom på egen uvitenhet.
Jeg har fordommer. Men jeg liker å balansere dem. Dagens tema er unge ektepar.
Ofte føler jeg at folk ser ned på par som gifter seg når de er unge. Vi syns det er naivt av dem å tro at de vet nok om verden til å kunne binde seg til hverandre for evigheten. At de bare tar den første og beste. Vi spår anger og skilsmisse. Nå sier jeg ikke at alle ser på det på denne måten, men jeg mener dette er en rådende holdning i vårt postmoderne samfunn, der Friheten står over alt.
Hva er det så som har fått meg til å tvile? (Og nei, jeg går ikke med gifteplaner). Tanken forutsetter at du forandrer deg og samtidig ikke. Og før du tror jeg har blitt gal, vennligst les videre. Samfunet roper at du må finne deg selv. Men samtidig må du prøve alt før du finner det ut. Alt skal gjøres, alt skal prøves. Det er som et langt regnestykke, når du er ferdig skal du sitte igjen med svaret. Og da, da kan du binde deg. Men samtidig vet vi at det vi opplever påvirker oss. Det former oss. Da virker all prøvingen litt motstridende. For hva om du gjorde noe feil. Du gikk inn i et forhold du egentlig ikke ønsket. Du dro ut til et område som ga deg en kronisk utrygghet. Skal du så kunne legge alt bak deg når du endelig finner den rette?
Hva om “den rette” ikke er rett på alle områder? Kanskje du engang hadde en som vasket opp hverdag? Han overså deg kanskje totalt ellers, men han gjorde jo det “den rette” aldri gjør. Så begynner du å tenke: Hvis du bare legger ut på ny, da finner du kanskje den fullkommne? Et gammelt visdomsord sier: “Den som aukar sin kunnskap, aukar si kvide”. Enhver erfaring har sin pris.
Men den som ikke har opplevd noe, hvordan skal den vokse, ved siden av et annet menneske? Vel, for det første: I trygghet. Et giftermål er en stor avgjørelse om en er ung eller gammel. Unge mennesker kan også være trygge på hverandre, og kjenne hverandre. Og å oppleve livet sammen med noen, å gjøre bestemmelser sammen, ha noen å møte verden med: Er ikke det en fordel?
Og hva ville du like best: Å vite at du er valgt fordi du er du, og vite at din tilkommende bare har hatt deg og er fornøyd med deg, og vil gjøre hva han kan for å holde sammen med deg, eller å vite at du er plukket ut, kanskje gjennom nøye utvelging, ikke nødvendigvis fordi du var den beste, men fordi tiden var moden og du var det minste ondet? Risikoen for at hun sammenligner deg med andre vil alltid ligge der. Og har du selv lyst å angre, på noen du forkastet? Igjen går det an å si at en kan angre på det en aldri har opplevd, men er det noe verre enn å angre på noen en har forkastet? Er det noen grunn til at det er verre å gifte seg ung enn når en er eldre?
Trenger virkelig alle en ego-tid, mellom familien og giftermål? Tid for å være alene, gjøre som en selv lyster? Det kan også gjøre det vanskeligere å binde seg når en må gi opp noe. Og en har jo vissheten om at det må ta slutt. Hva med å starte i et forhold, med fritid til å gjøre egne ting? Eller gleden av alltid å ha noen å gjøre noe sammen med?
Nå skal det påpekes at ikke alle finner den de vil være sammen med før de er blitt litt eldre. Poenget her er bare å påpeke at dersom noen mener de har funnet denne perfekte, hvorfor skal samfunnet si at det må være galt?
Jeg vil ikke si jeg er en ekspert. Og jeg er definitivt klar over at det er et tema for diskusjon (noe det også ble da jeg nevte dette hjemme). Mitt eneste formål er å framstille to sider av en sak. En sak jeg faktisk ikke har vært på noen av sidene av. Men som jeg mener at samfunnet og media ikke bør ta standpunkt i.
Me bryr oss ikkje.
Me likar berre pengar.
Me likar å vite kven som har dei, og kva dei går til. Akkurat kor mykje dop Britney stappar i seg for å bli så gal at ho barbarar hovudet. Akkurat kor lite av pengane sine Nicole Richie brukar på mat, sidan ho ser ut som eit levande skjelett. Men det er også alt me vil vite. Me bryr oss ikkje om “politikk”.
“Politikk er å ville, men ikkje kunne” heiter det. Mange seier seg leie og drit i heile greia. Politikk er ikkje deira område. Men kva er politikk?
Eg er definitivt ikkje den rette til å gi eit korrekt svar på dette. Det svaret ville sannsynlegvis innhalde fleire særs krokete setningar med skremmande framandord. Svaret mitt er i staden: Politikk er deg. Og meg. Politikk er måten eg og du bestemmer at vi skal leve på. Saman.
“Men kva med alle politikarane, partia, fargane? Eg greier jo ikkje halde styr på dei!” Ja, eg høyrer klagene på bakerste benk. Men politikk dreier seg ikkje berre om å vite kor grønn Åslaug Haga er og å kjenne Dagfinn Høybråtens blåe blikk, det dreier seg om meiningane dine og magekjensla. Kva meiner du er rettferdig? Kven vil du at skal ta ansvaret for deg og ditt?
No blir det avgjort kor mykje pengar du skal måtte betale for bussen til og frå skulen. Det blir avgjort kva du skal kunne finne på i helga. Det står også på kven som skal stå bak kateteret og måle di verdi. Det er ditt val. Bruk den stemma du har:)
“Hvis ikke vi kan bruke penger på å skaffe oss fordeler på bekostning av de fattige, så blir det helt meningsløst å være rik.”
Knut Nærum
Sakset dette sitatet fra en “Nytt på nytt”-sending fordi jeg syntes det var en så bra ting å si. Debatten handlet at den norske regjeringen har luftet forslag om å hente helsepersonell fra Afrika og Asia. Nærum uttalte dette da det ble hintet frampå at dette ville være en “handel” som vil komme oss til gode, men sannsynligvis ikke de hjelpetrengende i landene vi henter personellet fra.
Sitatet fikk meg til å tenke litt på oss nordmenn. Hva er typisk med oss? Er det noe jeg forbinder med oss?
Mitt inntrykk av Nordmannen:
- Fornuftig. Han tror ikke på at han har vunnet i lotto med en gang han hører en stemme fra Hamar i telefonen. Når han likevel innser at han virkelig har fått toppgevinsten blir han super glad og tenker på alle de herlige pengene han nå kan bruke!
- Egoistisk. Pengene skal så klart brukes å realisere hans innerste drømmer!
- Godt selvbilde. Han tenker på Norge som Fredsnasjonen, vi som megler og står på trenger da å tjene noen slanter! Vi har jo ikke så god råd…
- Korttenkt. Ja! Vi henter sykepleiere fra Afrika og Asia. (noen glemte visst å tenke på at det finnes syke der disse sykepleierne hentes fra også..)
Så, lurer jeg på: Hvordan ser din nordmann ut?
Nytt