You are currently browsing the category archive for the 'film' category.
På slutten av fjoråret (eviglenge siden) blogget jeg om feminisme i femtitallsfilm og hvordan kvinnene på sett og vis stod sterkere da. De var lokkere og fristerinner, men det var i det minste hos dem makten lå. Uansett tenkte jeg det nå var på tide å se på guttenes rolle i “the good old days”. Og hvorfor jeg mener den er aktuell i dag.
“Det glade femtitallet”. Alt var enkelt og ordnet. Mannen skulle beskytte og forsørge sin kvinne. Konen skulle være hjemme, være den sosiale kontakten i familien, passe barna og ta seg av huset. Selv om en er ihuga feminist, må da vel dette på et vis høres forlokkende ut. Bare på grunn av enkelheten. Men var alt så lett? Jeg hadde forventet små hverdagsproblemer, og oppstilte karaktertyper av femtitallsfilmen. Dels er det det som er å finne, men en skal ikke utelukke James Dean. Den kjente skuespilleren med det tragiske dødsfallet. For i hans karakterer er det lite sikkerhet å spore.
“Man has a choice and it’s a choice that makes him a man” sier Cal Trask, Deans rollefigur i “East of Eden” (1955). Temaet “hva er en mann?” står sterkt i denne filmen, og Deans mest kjente: “Rebel Without a Cause” fra samme år. Begge handler om outsidergutten (med store bedårende øyne) som ikke finner sin plass i samfunnet. Løsningen ligger i å gjenvinne sin ære. Bli voksen. Bli en Mann.
Nå passer jo det godt inn i settingen. Endelig er gutten klar til å ta ansvar, gjøre som folk flest og innordne seg etter normene i samfunnet. Og denne tankegangen, vil du kanskje si, hører til femtitallet. Opplegget med “kjønnsroller” er gammeldags, og verden har gått fremover siden da. Jeg var enig med deg. Nei, det er ikke en skrivefeil. Jeg var. Nå er jeg ikke så sikker lenger.
For hvordan er guttens rolle i dag? Hva er det en jente ser etter i en gutt? Read the rest of this entry »
Noen dager er jeg inni meg selv. Noen dager skjønner jeg ikke hva som mangler. Det er Noe. Noe jeg vil ha. Noe jeg vil fjerne. Noe med meg. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir så trist. Av å se filmer om mennesker som finner seg selv. Får det til. Handler ikke alle filmer i bunn og grunn om det samme?
Det er deilig å se film. Det er som å leve et ekstra liv. Men de gir meg alltid et ønske om mer. En framtid for de rotløse menneskene, en sikkerhet om at det vil gå bra. Denne helgen har jeg sett to vidt forskjellige filmer.
Les Choristes var et gledelig gjensyn. Samtidig blir jeg alltid litt trist over filmer som strekker seg over et stort tidsrom. Det gir en visshet om liv som har gått tapt. Han er død. Selv om han forandret livet deres. Det ugjenkallelige skremmer meg.
Hedwig and the Angry Inch var en helt annen type film. Den transseksuelle Hedwig fra Øst-Tyskland kjemper for å bli en kjent rockestjerne og finne kjærligheten. Hvorfor er disse filmene på noen måte like?
Fordi de handler om menneskeskjebner. Om alt vi bestemmer for våre medmennesker. De vi ser på som mindreverdige. Om det er barn eller transer blir de tvunget inn i sine roller. Og fordi vi alle vil oppnå det samme. Vi kjemper oss fram. Vi vil være oss selv. Stå for hva vi gjør og hva vi er.
Kanskje er dette Noe. Kanskje er det det som gjør meg trist i dag. Vi kan jo ikke alltid vinne.
Er det bare jeg som finner det en smule foruroligende at befolkningen i verdens mektigste land antas å skulle miste nattesøvnen på grunn av en film om megainsekter sluppet løs av myndighetene?
I går kveld var det nostalgi i stuen. “Gentlemen Prefer Blondes”. Marilyn Monroe og 50-tallet. Den gang Hollywood levde av å selge det glade budskap innpakket i vakre kvinnekropper… eller…. hvem prøver jeg å lure?
Nytt