Dagens: Snublere

Det finnes ideer som er like enkle som de er geniale. For eksempel StumbleUpon.

For uinnvidde: En ekstra knapp på vertøylinja som bringer deg hvor som helst på nettet, alt etter dine egne interesser. Praktisk til samling om informasjon og veldig gøy som leketøy. Fare: Tidssløsing på høyt nivå, og skremmende mye triviakunnskap.

Her er dagens loveable stumblings:

1. For Matrixentusiaster & matvareproduksjonsskeptikere: The Meatrix. Har en viss underholdningsverdi, og kan muligens få en til å tenke litt på hva en putter i kroppen sin. Likevel kanskje mer aktuell for amerikanere.
2. En klassiker jeg helt hadde glemt: PostSecret. Søtt, hjerteskjærende eller bare morsomt. Folk rundt om i verden skriver ned hemmelighetene sine på et postkort og sender dem inn anonymt.
3. Det er muligens litt juks å dra inn en annen bloggliste i en slik oversikt, men denne er god. Her står alt du burde kunne, fra å tenne et bål, til å takle politi, eller, som jeg prøvde å lære meg: Hvordan du starter bilen din med startkabler (noen andre som har glemt lysene på?).
4. Så de litt særere innslagene: Du ville kanskje blitt glad for å kunne åpne denne boksen ved lunsjtid? Men jeg ville definitivt ha blitt ganske skeptisk til denne? Vel, kanskje det er et spørsmål om kjønn… (Flere ideer til hvordan sprite opp matpakken finnes her)
5. Hvis du føler deg i virkelig kunstnerisk humør, kan du kanskje lage denne til neste fest? Jeg tror nok du ville fått oppmerksomhet i alle fall.
6. Og om du sliter litt med populariteten, ikke har noen til å le av vitsene dine, så kan du alltids få deg din helt egne trommehvirvel, når som helst.
7. Eller kanskje du er i det mer seriøse hjørnet. Om du er mer interessert i språk, kan du jo lære deg jiddisk? Her er en ordbok.
8. “(..)mathematics tells us that there are more than 2 Trillion Methods of feeding a lace through the six pairs of eyelets on an average shoe”. Det er mange måter å utmerke seg på, hva med å starte med skolissene?
9. Og, selv om jeg ikke har snublet over denne, må den jo få være med: LOLcat power
10. Avslutningsvis, dagens test. Jeg er tydeligvis en seriøs person, opptatt av merker & eleganse. Si meg fargen på Hawaii-skjorta di, og jeg skal si deg hvem du er…

Dagens: HappyEmo

Jeg elsker den siden ved sistefødte som gjør oss så lette å glede! Etter en uke med sene kvelder (utkledningsuke, utkledninger tar tid) og støvete hals kom jeg i dag motløs på skolen til prøve i første time. Faget som i fjor bød på prøver bedre enn skoletimer i et hvert fag og god tilbakemelding, har i år blitt til stress og skuffelse. En kan si hva en vil om flervalgsprøver, men det er utrolig hvor vanskelige de kan være. Jeg suger på å utføre dem. Samme hvor mye jeg har lest. De store linjene jeg er så glad i forsvinner og alt som er viktig er de små pirkete detaljene som står i bildetekstene i boka.

Derfor ble jeg så utrolig glad, tross emotemaet i dag, da jeg så læreren min stille seg opp ved kateteret og fortelle at i dag ble det prøve på papir i steden. Ja, jeg innser at jeg er utrolig lett å glede… Og det ble bare bedre. Etterpå fikk jeg forrige prøve tilbake. Den med flervalgsprøve som gikk rett… Ja. Men lærere er koslige dyr, og jeg fikk full score på tross av den dårlige testen=)

Besvarelsen min har jeg lagt ut, den gir en kort innføring i en trist historie som vi sjelden får høre om annet enn i korte blaff av blod på Dagsrevyen. Les gjerne gjennom og si din mening.

Dagens: Fordom

Jeg har fordommer. Men jeg liker å balansere dem. Dagens tema er unge ektepar.

Ofte føler jeg at folk ser ned på par som gifter seg når de er unge. Vi syns det er naivt av dem å tro at de vet nok om verden til å kunne binde seg til hverandre for evigheten. At de bare tar den første og beste. Vi spår anger og skilsmisse. Nå sier jeg ikke at alle ser på det på denne måten, men jeg mener dette er en rådende holdning i vårt postmoderne samfunn, der Friheten står over alt.

Hva er det så som har fått meg til å tvile? (Og nei, jeg går ikke med gifteplaner). Tanken forutsetter at du forandrer deg og samtidig ikke. Og før du tror jeg har blitt gal, vennligst les videre. Samfunet roper at du må finne deg selv. Men samtidig må du prøve alt før du finner det ut. Alt skal gjøres, alt skal prøves. Det er som et langt regnestykke, når du er ferdig skal du sitte igjen med svaret. Og da, da kan du binde deg. Men samtidig vet vi at det vi opplever påvirker oss. Det former oss. Da virker all prøvingen litt motstridende. For hva om du gjorde noe feil. Du gikk inn i et forhold du egentlig ikke ønsket. Du dro ut til et område som ga deg en kronisk utrygghet. Skal du så kunne legge alt bak deg når du endelig finner den rette?

Hva om “den rette” ikke er rett på alle områder? Kanskje du engang hadde en som vasket opp hverdag? Han overså deg kanskje totalt ellers, men han gjorde jo det “den rette” aldri gjør. Så begynner du å tenke: Hvis du bare legger ut på ny, da finner du kanskje den fullkommne? Et gammelt visdomsord sier: “Den som aukar sin kunnskap, aukar si kvide”. Enhver erfaring har sin pris.

Men den som ikke har opplevd noe, hvordan skal den vokse, ved siden av et annet menneske? Vel, for det første: I trygghet. Et giftermål er en stor avgjørelse om en er ung eller gammel. Unge mennesker kan også være trygge på hverandre, og kjenne hverandre. Og å oppleve livet sammen med noen, å gjøre bestemmelser sammen, ha noen å møte verden med: Er ikke det en fordel?

Og hva ville du like best: Å vite at du er valgt fordi du er du, og vite at din tilkommende bare har hatt deg og er fornøyd med deg, og vil gjøre hva han kan for å holde sammen med deg, eller å vite at du er plukket ut, kanskje gjennom nøye utvelging, ikke nødvendigvis fordi du var den beste, men fordi tiden var moden og du var det minste ondet? Risikoen for at hun sammenligner deg med andre vil alltid ligge der. Og har du selv lyst å angre, på noen du forkastet? Igjen går det an å si at en kan angre på det en aldri har opplevd, men er det noe verre enn å angre på noen en har forkastet? Er det noen grunn til at det er verre å gifte seg ung enn når en er eldre?

Trenger virkelig alle en ego-tid, mellom familien og giftermål? Tid for å være alene, gjøre som en selv lyster? Det kan også gjøre det vanskeligere å binde seg når en må gi opp noe. Og en har jo vissheten om at det må ta slutt. Hva med å starte i et forhold, med fritid til å gjøre egne ting? Eller gleden av alltid å ha noen å gjøre noe sammen med?

Nå skal det påpekes at ikke alle finner den de vil være sammen med før de er blitt litt eldre. Poenget her er bare å påpeke at dersom noen mener de har funnet denne perfekte, hvorfor skal samfunnet si at det må være galt?

Jeg vil ikke si jeg er en ekspert. Og jeg er definitivt klar over at det er et tema for diskusjon (noe det også ble da jeg nevte dette hjemme). Mitt eneste formål er å framstille to sider av en sak. En sak jeg faktisk ikke har vært på noen av sidene av. Men som jeg mener at samfunnet og media ikke bør ta standpunkt i.

Dagens: Netthinnebilde

Takk til deg som uvitende og i kun i kraft av å være deg selv, med litt innvirkning fra din kjære engelsklærer, som jeg nok vil råde deg til å ta et ord med om plassering av rettede stiloppgaver, kjørte spettet innunder en av mine traurige dager og løftet den opp.

 

Aldri har jeg fått bedre underholdning i påvente av at en av skolens kontordamer skulle ta farvel med en kjær i andre enden av et blikkrør. For der, på resepsjonsdisken, lå den. Oppgaven din. Jeg må innrømme at jeg ikke leste hele teksten. Åpningen var for god. Tårene trillet, av glede, av medlidenhet. Bildet på netthinnen vil følge meg i tiden framover. På grunn av en enkel setning:

 

¶I have known my friend since we wore babies.

 

Så enkelt. Så… Tvilsomt!

Dagens: Sitat

 

 

Hand in hand, is the only way to land, and always the right way ’round…

I dag fant jeg fram The Cure igjen. Det er noe med musikken som jeg egentlig startet med å mislike, men som nå på en måte trigger. Følelsen av at Smith synger, fordi han ikke har noe annet å gjøre på. Tilfeldige ord som tilfeldigvis passer så godt sammen. Og som passer meg.

Jeg liker at vi henger sammen. At alle har noe med hverandre å gjøre. At dersom noe skal bli gjort, må vi gjøre det i lag. Som Al Gore også poengterte i talen sin om miljø: “Skal vi gå langt, må vi gå sammen”:)

…og der fikk du vel den for strukturfunksjonalismen din, Serina:)

Dagen i tall

…timer brukt på kjøp av (muligens) ubrukelig klesplagg: 2

…deltakelsesnivå i msn-liknende virklighetssamtaler: 5 %

…kjenninnger møtt (det er jul. igjen.) på kjøpesenteret: 5

…bekymringer gjennom dagen: 1000

… info om Sør-Afrikas atompolitikk: ikke tilfredstillende

…tyskkunnskapshavende venner: tilfredstillende

…karakter min norskforståelse i dag duger til: 6

…sjokkskader ved påkjørsel bakfra: 0,5

…bekymringer ved dagens slutt: 1 (utredet i neste punkt)

…timer av dagen min som blir brukt før jeg får fritid i morgen: 13

Noe sier meg at jeg ikke burde ha regnet ut det siste tallet. Det som skulle virke beroligende og tidsbegrensende ser nå bare enda mer fryktinngytende ut. Det vel nå jeg skal springe? Bli syk? Definitivt ikke ligge våken og bekymre meg i alle fall…

Dagens: Smiger

Mitt selvbilde er ikke alltid på topp. Det har noe med hva jeg prøver på og hva jeg får til, hvordan jeg vil ting skal bli og hvordan det til slutt ender opp. Noen øyeblikk greier likevel noen på mystisk vis (stort sett uten å være klar over det) å påvirke mine tankebaner. Som i dag. Stakkar gutten som ble anklagd for å ha lagt seg etter en (å, så høyt over hevet) tredjeklassing, heldige meg som nå kjenner hvor godt jeg liker den tradisjonelle ærefrykten for russen…

Dagens: Ord

Fordi tørken på min uttrykksfulle side har vart for lenge, har jeg kommet til den konklusjon at jeg vil dele en særs viktig del av mitt tankespinn de siste minuttene med deg, min venn:

N-tuppel.

Så enkelt. Så groteskt.

Det kan umulig være tilfeldig at dette enkle ordet kan gi så mange fasinerende assossiasjoner. Eller grunnen kan ligge i min fantasis utrøttelige motstand mot fenomenet ‘matteprøve’…

Dagens: Oppdagelse

I dag, i det jeg promenerte meg inn på den vakre vei som fører til vår beskjedne bolig, innså jeg noe helt essensielt: Jeg er ikke singel. La meg forklare:

Jeg er ikke singel…

…som du tråkker på hver bidige dag

…som det fins haug på haug av, hver stein lik den neste

…som er biter av sprengt storhet

Jeg er takstein…

…som ligger høyt hevet over deg.

…som har en betydelig substans i sitt vesen

…som holder seg på sin plass gjennom regn og vind, solskinn og tåke, og som sjelden trengs å skiftes ut.

Dagens: Sexy

Stad

• Kosmetikkbutikk

Involverte

• Ei oppsminka middelaldrande ekspeditrise
• Ei ung ekspeditrise med krimsjuke (bm: forkjølelse) og groggy stemme

Hending

Ung ekspeditrise: “Årh, de’ e’ så ekkelt å ha sånn stemme…”

Eldre ekspeditrise: “Ja, de’ e’ ei sånnei sexy stemma…”

Ung: “Ja-a…” (jattar med)

Eldre: “Eller whiskey-stemma..”

Ung: “Mhm”

Eldre (ser litt bortreist ut i blikket og snakkar seint, men bestemt): “Nei, de’ e’ nok ei sexy stemma…”

Tar nokon pointet? Ikkje det? Vel, pointet er at eg er heilt utruleg lite glad i ordet “sexy”. Etter mi meining blir det brukt i altfor mange og altfor feil samanhengar. Sidan når byrja ein å diskutere sex med sjefen?!

“Ny bukse? Sexy!” Eg syns ikkje bukser er sexy og eg dersom andre tykkjer dei er det, så vil eg ikkje høyre om det. Det fins haugar med ord som faktisk passar inn i denne samanhengen: “fin”, “kul”, “rocka”, “proff”, “fet”, velg kva ord du vil, bare ikkje “sexy”, for det passar ikkje. Eg vil ikkje vite at buksa mi verkar seksuelt eggjande, og det trur eg ikkje du vil heller.