- om hvorfor verden er et levelig sted

Det finnes mange regler på planten vi liker å kalle vår. De varierer fra bygd til by og mellom stater og landområder. Vi følger alle regler. Fra vi står opp til vi legger oss. Selv den mest hardbarka anarkist kan sove med hodet på puta.

Jeg liker det unormale. At du ser rart på meg. Det er en seier når jeg overrasker, med meninger eller klesvalg. Og jeg liker å utfordre meg selv. Hvem sier at jeg eier sannheten? Jeg har hørt den pleier å ligge et sted i mellom de kranglende. Likevel liker jeg ikke regler. Normer som dikterer hvordan jeg skal se ut i møte med omverdenen og hva som er sømmelig opptreden. Det er så lite logikk i mange av dem. Som en venn en dag siterte Einstein på: “Common sense is the collection of prejudices aquired by the age eighteen”. Sunn fornuft er, når en tenker over det, stortsett bare en samling fordommer.

Men ingen regel uten unntak. Egentlig vet jeg ikke helt hvorfor jeg kalte denne teksten for “Forpliktelser”, det er egentlig et litt tungsindig og kjedelig ord. Plikt er ikke oppløftende. Og jeg hadde tenkt å skrive om hvorfor jeg skifter oppfatning, gjør dumme ting jeg ikke angrer på og passer meg for “kloke” råd. Men så slo det meg, at selv om jeg til tider bare er en stor levende protest, er det sosiale koder og systemer jeg liker. Og som jeg ikke kunne levd uten.

Hvis jeg knekker sammen etter overinntak av sterk drikke og vanskelige tanker, er det noen der. Om jeg skulle bure meg inne og nekte å svare på telefon eller data, eller å snakke med noen, er jeg sikker på at noen ville kommet likevel. Det kan kalles kjærlighet, og det er vel den riktige og positive måten å snakke om det. Men jeg snakker også om jentungen som plukker opp pengene du mistet og pliktskyldigst gir dem tilbake til deg. Og deg, når du hjelper gutten som har gått seg vill og låner ham mobilen din, selv om du er forsent ute, og bare har lyst å komme deg hjem for å slappe av. Jeg snakker ikke nødvendigvis om dypfølt kjærlighet. Kanskje omtanke. Jeg ville tatt vare på deg om jeg så mislikte deg så høyt jeg kan. Fordi det er det man gjør. Klar det kan høres trist ut. Men jeg slår et slag for “forpliktelser”. Gratulerer deg med at du lever i et samfunn som har valgt å sette omsorg på lista over ting som må innhas. Selv om det skal være like viktig å “holde seg selv høyest”, eller å alltid rette på andre, i følge den usynlige normlista. Det er der likevel. Og dèt er en seier i seg selv.