“Analyse” og “tolking” er ord som kan få det til å fryse på ryggen til noen og enhver. Ofte er de knyttet til norsk-faget. Med lærere som har fasiten på alt som har blitt skrevet fra nå av og inn i evigheten. Det er utrolig hvor mye enkelte tror de vet. Jeg skjønner at Ingvar Ambjørnsen blir oppgitt når elevene ringer og krever svar om tema og motiv. Hvem vet hva det går an å lese ut av en tekst?

Jeg har dessverre store planer om å bli en dem. En som står oppe ved kateteret med stjerner i øynene og sier ting som “analyser dette!” og “hva kaan meningen her være tro?”. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre. (Riktig nok har jeg egentlig ikke tenkt å bli akkurat norsklærer, men en slags tolkning er det nok snakk om også i samfunnsvitenskaplige fag:)

Min siste mulighet noensinne til å vise mine tolke-skills gikk av stabelen på fredag, og jeg kjenner at jeg muligens har forsmådd en fantastisk evne. I alle fall glede (resultatet vet man foreløpig lite om). Jeg burde tatt utfordringen mye før. Jeg har funnet min pasjon.

Mitt siste elsk-objekt er Pixies. Så omtalte og likevel ikke oppskrytte. Tung bass og uforståelige tekster er stikkordene. Favorittsangen er for øyeblikket “Hey”. Tolkningsmulighetene er uendelige. På nettet finnes det mange varianter. Stortsett menes det at den handler om sex. Om hvor overfladisk sex er, eller om hvordan ‘jeg-personen’ bruker det til å drukne savnet etter noen. Andre tolker den mer bokstavlig og mener det handler om et forhold som ikke fungerer, der begge er avhengige av hverandre og ingen greier å gå.

Jeg mener den er symbolsk.

Og at den handler om avhengighet. Om det store ønsket de fleste bærer på, om å oppnå noe mer. Det er ikke et menneske han vil møte, det er en drøm, en tanke om hvordan noen kan være. Men han har gitt opp, og lever i verden, som om den er alt han vil ha. Det er en sang om hvordan verden bedras, og hver enkelt bedrar seg selv. Uten å se at vi alle er en del av det hele. Jeg vil si det er en rå kjærlighetssang til verden. Fordi vi er som vi er, men likevel har hverandre. We’re chained.