-krig for selvstendighet eller krig mot terror?

Konflikten i Tsjetsjenia kan i hovedsak spores tilbake til Sovjetunionens oppløsning i 1991. Da fikk mange stater som tidligere hadde hørt innunder Sovjetregimet sin uavhengighet. Dette var også målet for tsjetsjenerne, folkegruppen som bor i et område sørvest i dagens Russland. Tsjetsjenia ble erklært uavhengig med Dzochar Dudayev som president. Men Russland var ikke villig til å gi fra seg landet. Slik begynnte det som til nå har vært over et tiår med uroligheter, og har medført to russiske invasjoner i Tsjetsjenia.

Det er lett å peke på at dette er en nasjonal-etnisk konflikt, men her finnes mange underliggende momenter. Hovedgrunnlaget er langt på vei å finne på det økonomiske plan, som en interessekonflikt. Tsjetsjenia er et ressursrikt område. Viktige oljeledninger går gjennom området og gjør det til et verdifullt russiske eie. Videre kan vi snakke om Stein Rokkans sammenfallende konfliktlinjer, for her er ikke bare en etnisk gruppe som kjemper for å få en nasjonalstat, det er også her den muslimske verden møter den kristne. Det er forståelig at det kristne Russland ser betenkeligheter ved å oppgi råderetten over viktige ressurser til den muslimske verden. Det har også blitt kjent sammenhenger mellom mujahedin i Afghanistan og tsjetsjenske opprørere som nok påvirker og gjør dette til en æresak for det russiske styret. Samtidig er det lett å forstå tsjetsjenernes frustrasjon over urettferdigheten med andre lands frigjøring. Som en tsjetsjener uttrykkte det på et nettsted: -Jeg skulle ønske vi ikke hadde all denne oljen! Likevel er det klart at det er mange som kan vinne på et selvstendig Tsjetsjenia. Splittelsen i opprørernes rekker kan føre til et nytt fritt ressursrikt land med en svak statsdannelse. En såkalt ”failed state”. Dette vil være som et mekka for terrororganisasjoner. Koblingene som tidligere har blitt trukket til Al-Qaida gjør det helt klart at makthaverne har mye å vinne på å holde Tsjetsjenia innen russiske grenser.

Konflikten har fått store følger for lokalbefolkningen i Tsjetsjenia, som har lidd store tap, og fått ”hovedstaden” Grozny bombet sønder og sammen, men også for det russiske styret i Kreml. Den første russiske invasjonen i 1994, startet av Boris Jeltsin, fikk liten oppslutning i befolkningen. Jeltsin hadde lovet en rask løsning på problemene, men tjetsjenerne ga seg ikke over natten. Likevel var det gjerne i årene etter denne invasjonen det så lysest ut. Forhandlinger mellom den tsjetsjenske regjeringen og den russiske ga avtaler om et autonomt Tsjetsjenia i Russland. Så brøt det ut uroligheter og i 1998 erklærte den tsjetsjenske presidenten Aslan Maskadov unntakstilstand. Mye på grunn av terroraksjoner utført i naborepulikken Dagestan og resten av Russland, utført av ytterliggående muslimske grupper, som den ledet av Sjamil Basajev. Denne kjemper for en ny muslimsk stat styrt etter sharia og støttet ikke Maskadovs presidentskap. Det som blir kalt den andre krigen i Tsjetsjenia kom med Putins storoffensiv i 1999. På grunn av terroraksjonene høstet denne mye mer støtte i det russiske folk. Putin kalte inntoget en ”operasjon mot terror”. Men støtten til Putin har avtatt ettersom tiden har gått, og det har blitt satt spørsmålstegn ved om noen terroraksjoner kan ha vært FSBs verk. Etableringen av ”Statsrådet for republikken Tsjetsjenia”, fylt med politikere støttet av Kreml, greide heller ikke å stabilisere regionen. Situasjonen i Tsjetsjenia har ligget som et åpent sår for politikerne i Russland i flere år og mange mener det snart er på tide å rydde opp.

Det har ikke pågått mange forhandlinger mellom partene. Russland, som nå ser på opprørerne som terrorister, og med det har styrket sin støtte i den vestlige verden, har nektet noen som helst form for kommunikasjon med opprørerne. Likevel har det blitt gjort spredte forsøk på å få i stand en avtale. I 2003 la Putin fram en ”fredsplan”, men forslaget ble fordømt av Maskadov. I 2005 ble Maskadov drept av russiske styrker, og mange tsjetsjenere mener at sjansen for en løsning døde med ham.

Selv mener jeg dette er en konflikt med mange spørsmål og få svar. Det ser ikke ut til at det vil komme flere svar med det første, men tidligere fastlåste situasjoner som etter hvert har løst seg viser at det alltid finnes håp. Jeg har likevel ingen tro på en selvstendig tsjetsjensk stat, med den taper Russland for mye ære. Svaret må være noe tilnærmet en egen tsjetsjensk stat, med egne lover og avtaler som binder den til Russland. For at tsjetsjenerne skal gå med på det vil de trenge en garanti for at russiske styrker ikke skal kunne bli sendt inn i området. Det er en løsning som for russerne nok ikke er å foretrekke, men som etter hvert som problemene vokser og misnøyen blant befolkningen øker, kan bli lettere å svelge. Først og fremst er det viktig at russiske styresmakter godkjenner opprørerne og starter samtaler. For tsjetsjenerne vil det være viktig å greie å samle seg bak en sterk leder, slik at avgjørelser blir tatt med støtte fra hele folket. Vesten spiller også en stor rolle i dette puslespillet: Etter 11/9 fikk Putin økt støtte til å kjøre den harde linjen han har lagt seg på overfor motparten. En fredelig løsning krever samhandling, men med hele verden i ryggen vil det ikke være lett for russerne å snu. For å få en løsning på konflikten i Tsjetsjenia trengs det gjerne rett og slett en endring i vest. Spørsmålet viser seg ikke å være hvilken krig som utkjempes, men hvorvidt Vesten er klar for å fordømme konseptet krig og bruke sin påvirkningsmakt til å presse partene til forhandlingsbordet.

Kilder: Globalis, ”Litvinenko” (Alex Goldfarb, Marina Litvinenko), universitetet i Uppsalas konfliktoversikt