Noen dager er jeg inni meg selv. Noen dager skjønner jeg ikke hva som mangler. Det er Noe. Noe jeg vil ha. Noe jeg vil fjerne. Noe med meg. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir så trist. Av å se filmer om mennesker som finner seg selv. Får det til. Handler ikke alle filmer i bunn og grunn om det samme?

Det er deilig å se film. Det er som å leve et ekstra liv. Men de gir meg alltid et ønske om mer. En framtid for de rotløse menneskene, en sikkerhet om at det vil gå bra. Denne helgen har jeg sett to vidt forskjellige filmer.

Les Choristes var et gledelig gjensyn. Samtidig blir jeg alltid litt trist over filmer som strekker seg over et stort tidsrom. Det gir en visshet om liv som har gått tapt. Han er død. Selv om han forandret livet deres. Det ugjenkallelige skremmer meg.

Hedwig and the Angry Inch var en helt annen type film. Den transseksuelle Hedwig fra Øst-Tyskland kjemper for å bli en kjent rockestjerne og finne kjærligheten. Hvorfor er disse filmene på noen måte like?

Fordi de handler om menneskeskjebner. Om alt vi bestemmer for våre medmennesker. De vi ser på som mindreverdige. Om det er barn eller transer blir de tvunget inn i sine roller. Og fordi vi alle vil oppnå det samme. Vi kjemper oss fram. Vi vil være oss selv. Stå for hva vi gjør og hva vi er.

Kanskje er dette Noe. Kanskje er det det som gjør meg trist i dag. Vi kan jo ikke alltid vinne.