Ved hjelp av Serinas bloggpost om Idealisters (ja, vi snakker typeindeksen, men heng med:) syn på kjærlighet, ble jeg i dag trukket inn i en veldig god diskusjon om perfeksjonisme på generell basis. Derav overskriften; for hva er en perfeksjonist og kan man legge av seg perfeksjonisme?
Da jeg leste bloggen til Serina fikk jeg bekreftelse på bange anelser. Jeg har tidligere merket at mitt forhold til verden og kjærligheten nok har vært ganske annerledes enn mange andres. Da jeg møtte Serina var det første gang jeg møtte noen som støttet fullt ut at Den perfekte var den eneste som var god nok (veldig glad for at jeg møtte deg, vennen:). Når jeg senere fant ut at vi er i den samme hovedgruppen, forstod jeg hvorfor vi er så enige. Idealisten søker det beste. Nå er det ikke slik at jeg ser ned på de andre hovedgruppene, tvert imot er jeg egentlig ganske glad for at noen i verden har beina plantet på jorda. For er det egentlig så sannsynlig at verden blir et herlig sted bare jeg ønsker og jobber hardt nok for at den skal bli det..?
Jeg greier å trekke hodet så pass langt ut av skyene at jeg skjønner at alt ikke alltid kan gå som jeg vil. Det er ikke slik universet er konstruert. Perfeksjonismen tjener ikke til noe godt når den bare gjør at jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke er enda bedre, selv om jeg gjør gode handlinger. Likevel lurer jeg på om perfeksjonismen er en del av det å være meg?
Tenkere/rasjonalister ønsker også å oppnå det beste. For å oppnå dette målet vil de bruke det beste tilgjengelige middelet. Det viktigste med det er at det virker til sin hensikt. Målet helliger middelet. For idealister er derimot middelet en del av målet. Våre verdier og følelser er det som styrer oss og dersom vi går mot disse i kampen for å oppnå det perfekte vil slaget allerede være tapt. Et eksempel er at både NTer og NFer vil ta hensyn til andre menneskers følelser når de tar sine valg. Ulikheten er at NTen vil ta disse med i et regnestykke med positive og negative sider og tilslutt komme fram til en løsning, imens NFen legger vekt på at visse verdier må følges ved ethvert valg.
Av dette trekker jeg at selv om perfeksjonisme ikke alltid gir positive utslag, så er det metoden en idealist vil bruke for å nå fram. Vi inngår ikke kompromisser når det gjelder våre meninger og vår integritet, dersom vi hadde gjort det hadde vi samtidig mistet oss selv. Nå betyr ikke dette at det ikke ville vært en fordel å fire på kravene og se realiteten i øynene. Det betyr ganske enkelt at jeg ikke tror at perfeksjonisme er noe en kan legge av seg. Jeg tror det er et personlighetstrekk. Den kan dempes og en kan lære å bli mer fornøyd med seg selv og andre, men jeg tror ikke den kan avskaffes. Den er rett og slett en del av måten jeg møter verden på.
17 comments
Comments feed for this article
februar 27, 2008 kl. 11:09 pm
Serina
“Det betyr ganske enkelt at jeg ikke tror at perfeksjonisme er noe en kan legge av seg. Jeg tror det er et personlighetstrekk.”
Huff, jeg er redd du har rett..(hjelp!!) Keirsey ser ut til å være enig. I alle fall når han snakker om typen INFJ. Dette er i sammenheng med skolearbeid:
“…They enjoy problem-solving, take their work seriously, and enjoy academic activity, but they can also exhibit qualities of perfectionism and put more into a task than perhaps is justified by the nature of the task.” (Please Understand Me II, s.154)
februar 28, 2008 kl. 5:22 pm
Lars Dorland
Snakker vi om INFJ eller NF’ere generelt? Jeg har egentlig ikke set mig selv som perfektionist, men har altid fået at vide af andre, at jeg var det
Perfektionismen er nok rettet mod de ting, jeg brænder for og de særlige opgaver, som jeg påtager mig og brænder for … men hvis man tager et kig ind på mit meget værelse lige nu, så slår det nok ikke lige folk i første omgang, at jeg skulle være specielt perfektionistisk. Jeg har nok bare ikke fattet ordet rigtigt. :S
februar 28, 2008 kl. 9:03 pm
Julie
Lars: Heh, jeg kjenner meg igjen når det gjelder soverommet.. Men dersom noen påpeker det, forklarer jeg det vanligvis med “systematisk rot”: Jeg vet jo hvor det meste er;p
Videre er det NFer jeg har skrevet om. Selv er jeg E så det holder;) Men det slo meg i dag at det gjerne er den uheldige komboen med NF og J som gjør utslaget. (Det som kommer nedenfor er delvis et svar til deg, og delsvis til Jon, P’en som hevder at det er mulig å fjerne perfeksjonisme)Et utdrag fra “The Art of SpeedReading People”:
“Sometimes we describe Judgers as having more of a work ethic and Percivers as having more of a play ethic. By this we mean that Judgers often feel compelled to finish their work before they play or relax, while Perceivers are often comfortable deferring work until after they enjoy some compelling experience. Whereas Judgers often derive their greates satisfaction from completing a task, for Perceivers, enjoying what they are doing is often equally important.”
Altså: Som J’er er det faktisk en del av gleden å få til en oppgave eller et mål, ikke bare å forsøke litt forsiktig. Som idealister setter vi målet veldig høyt. Dette høres ut som oppskriften på perfeksjonisme. Selv om det er mange ting vi ikke vil få til, tror jeg gleden av de tingene vi faktisk får til (fordi vi går virkelig inn for dem) kommer til å gjøre oss så entusiastiske at vi greier å glemme de andre tingene litt. Og da perfeksjonismen verdt det=)
februar 29, 2008 kl. 11:25 am
Lars Dorland
Ahh, det giver mening. Jeg er Perceiver.
mars 6, 2008 kl. 7:55 pm
Jon Moi
Ok, nå er det sikkert at jeg skriver et svar på denne posten slik som jeg sa jeg skulle
Først av alt vil jeg bare si at jeg respekterer følelsene og meningene dine
Når vi diskuterte dette fant vi ut at vi hadde ulik definisjon av perfeksjonisme. Jeg mente at det var et problem, men ikke ett som er umulig å løse. Heller ikke umulig å løse selv om du vil beholde dine høye standarder etc. Dette synet har jeg først og fremst fra boken “Din plassering i søskenflokken” av psykologen Kevin Leman.
Når det gjelder det du skriver om judgers og perceivers var jeg klar over det du skriver her, og jeg for all del IKKE mener og har prøvd å si at man ikke skal gjøre helt ferdig det man driver med. Tvert om er det å ikke gjøre et fullstendig arbeid et problem perfeksjonister lett kan slite med.
Leman beskrive perfeksjonisme ut i fra sin erfaring som at det er en byrde og en årsak til stress eller til og med sykdom. Han mener at perfeksjonismen på ingen måte er en styrke.
Perfeksjonismens syklus:
1. Perfeksjonisten er opphavet til mottoet “alt eller ingenting.” Han er overbevist om at han må være perfekt i alt han gjør. Han har en tendens til å prestere i perioder: Når han er i slaget er han virkelig i slaget; når han ikke er i slaget er han et vrak.
2. Dette fører til at han eller hun gaper kjeven ut av ledd, noe som kanskje er perfeksjonismens hovedproblem. Perfeksjonister kan alltid ta på seg flere oppgaver, selv når timeplanen er så full at den renner over. Dette fører til neste steg på veien mot nederlag.
3. Hindereffekten kan gjøre at perfeksjonisten blir grepet av panikk. Han eller hun ser bort over banen, og ser alle hindrene foran seg. Og hvert ginder er litt høyere enn det forrige. Hindrene er ikke nødvendigvis der, men de oppfattes som barrierer, og de er overveldende. Hovrdan har jeg havnet i denne klemmen? Hvordan i all verden skal jeg komme ut av den? er ferfeksjonistens karakteristiske klagesang.
4. Etter hvert som hindrene ser it til å bli høyere og høyere, gjør perfeksjonisten problemet verre ved å legge alt for stor vekt på fiaskoer og altfor liten vekt på gode resultater. Hvis perfeksjonister gjør en feil, blir de gående og tygge på feilen og spørre seg om og om igjen hva som gikk galt. Hvis de klarer å gjøre noe riktig, tenker de: “Det kunne vært gjort bedre.”
5. Når presset blir for sterkt, vil perfeksjonisten kanskje prøve å trekke seg, avslutte prosjektet eller levere et resultat som langt fra er godt nok, med den unnskyldingen at det var rett og slett ikke nok tid.
6. Enten perfeksjonisten klarer å gjøre ferdig jobben eller trekker seg fordi den viser seg å bli for stor, vil han alltid sitte igjen med følelsen av han må prøve hardere. Han lider av “prøv hardere komplekset” er sikker på at han er nr.2 (eller dårligere), er aldri tilfreds og anstrenger seg alltid for å bli bedre. => punkt 1
Videre i boka er det eksempler på noen ulike former perfeksjonismen kan ta og hvordan det kommer til uttrykk.
Her er noen symptomer.
-De legger den ene overtredelsen til den andre.
-De lar seg manipulere av barna sine
-De tar på seg skylden når andre er ansvarlige
-De gir etter for depresjoner
-De tror de fortjener å lide
-De dømmer seg selv etter hva andre mener om den
-De vil heller lide enn å ta de nødvendige stegene for å endre ting
Et sted står det nevnt at perfeksjonister ofte er rotete (gjerne på bestemte rom/steder) kanskje for å underbevist bevise for seg selv at en er ufullkomne. Vanligvis har de likevel svært god orden i rotet og vet hvor alt er.
Poenget som til slutt kommer i denne delen av boka som handler om perfeksjonisme, er at det er en mulighet å kvitte seg med perfeksjonismen, UTEN å ta til takke med middelmådighet. Og at det begynner med å innse at perfeksjonismen ikke er noen sunn livsstil og ikke kommer til å hjelpe deg å nå idealene dine.
Jeg vil ikke gå inn på alt som står om “Å gå fra perfeksjonisme til fortreffelighet” men jeg håper du (Julie) skjønner litt bedre hva jeg egentlig prøvde å si i diskusjonen vår tidligere
Jeg kan gjerne tro at NF’er og J’er er mer tilbøyelige til å utvikle perfeksjonisme, på samme måte som eldstefødte og enebarn er det. Jeg synes likevel ikke dette er en grunn akseptere at perfeksjonisme er et problem en bare må leve med. Perfeksjonismen kan nok kanskje alldri helt fjernes fra enn, det er noe man begynner å utvikle som veldig liten, men det er mulig å minske problemet så mye som mulig.
mars 7, 2008 kl. 2:08 pm
Julie
Ok, Jon, jeg innser at jeg har et problem. Symptomene (med unntak av nr. 2, merkelig nok) passer veldig godt.
De siste dagen har jeg plagd meg selv skikkelig. Og det er som du skriver sånn at jeg legger et problem oppå et annet, oppå et tredje osv. Jeg skjønner jo selv at det ikke er så lurt, men jeg har ærlig talt ikke tenkt på at det er noe spesielt med meg.
Jeg mener vel fremdeles at det er et definisjonsspørsmål og at det ene henger sammen med det andre og at dette derfor ikke kan kureres. Likevel hadde jeg definitivt ikke sagt nei takk til å slippe tanken om at jeg aldri rekker til, aldri kan gjøre noe middelmådig eller at det hele stortsett er min feil. Om så bare for en dag.
Men jeg har en anelse om at kuren ikke ville vært så enkel som to hvite og et glass vann hver kveld. Og jeg har virkelig prøvd psykiske metoder. Jeg er fremdeles meg.
mars 11, 2008 kl. 5:07 pm
Gunvor
Må innrømme jeg begynner å bli litt skremt… =p Både som NF, P og med den herlige fulle timeplanen
mars 11, 2008 kl. 7:33 pm
Jon Moi
Det står ganske mye i den boken om hva man må gjøre for å komme ut av en perfeksjonistisk tankegang så jeg tror du får låne/lese den =)
Det garanterer ingen suksess og det er ikke et lett problem å løse. Det er heller ikke noe man bare må “bestemme seg for.” Jeg er likevel sikker på at det er mulig å gjøre noe med problemet og at det er verdt noen forsøk.
mars 12, 2008 kl. 10:28 pm
serina
Å, Jon, kan jeg også låne den boken?
Som både eldstefødt og INFJ tror jeg det kommer til å gå ille med meg om jeg ikke forandrer en del vaner og holdninger snart!! *hjelp!!*
mars 12, 2008 kl. 10:29 pm
serina
Å, Jon, kan jeg også låne den boken?
Som både eldstefødt og INFJ tror jeg det kommer til å gå ille med meg om jeg ikke forandrer en del vaner og holdninger snart!! *hjelp!!*
mars 12, 2008 kl. 10:30 pm
serina
det skulle da ikke bli et smilefjes :S
mars 13, 2008 kl. 12:09 pm
Julie
Nå har jeg fått låne boken av Jon, og Serina, du burde virkelig lese den! -Det er ikke en fornærmelse;p Jeg tror både du og jeg trenger å si til oss selv at vi vil gjøre “vårt beste” og ikke “det beste”.
Jeg følte meg veldig truffet da jeg leste i boken i går. Jeg skulle ha prøve i dag og hadde ikke begynt å lese. I boken stod det at perfeksjonister gjerne utsetter å gjøre ting om de tror vil mislykkes, slik at de senere kan si at de ikke hadde tid til å gjøre sitt beste… Busted! Og at vi setter oss så store mål at vi aldri kommer i gang… Jeg bestemte meg for å telle sidene i kapitlet og ta cirka fem om gangen. Og kom igjennom til slutt;)
mars 14, 2008 kl. 1:02 pm
serina
hahaha, huff.. Men finnes det håp tror du?
mars 14, 2008 kl. 1:20 pm
Julie
Litt usikker på hvorvidt det var et retorisk spørsmål, men jeg svarer likevel:):
Ved å lese og kjenne meg igjen har jeg fått et større håp om å kunne forandre meg. Den klassiske “erkjennelse er første steg på veien…” stemmer jo ofte. Jeg merker at når de negative tankene om at “det gikk ikke den gangen heller..” setter inn, så funker det å koble om med “det gikk ikke akkurat i dag, kanskje det virker i morgen?” og “kan jeg gjøre noe annerledes for at det skal virke i morgen?”.
Det vil nok ta litt tid å forandre seg, men jeg tror det går:)
mars 16, 2008 kl. 9:26 am
Jon Moi
Mitt oppdrag er utført ;P
Det er eksempler på mennesker i den boka som er så ekstreme prefeksjonister at det er helt … ekstremt! Likevel har de greid å løse mange av problemene sine. Der er definitivt håp Serina
Når du får se spesifikt hva det er som gjør at du er en perfeksjonist og begynner å bli i stand til å ta deg sel på fersk gjerning er det mulig å endre vaner og tankemønster.
mai 23, 2008 kl. 6:58 pm
Manipulerende? Jeg? « Blinking Lights for You
[...] 23, 2008 in Ymse For en stund siden skrev jeg en bloggpost om perfeksjonisme. Når jeg begynnte å diskutere temaet med Jon, snakket han etterhvert mer og mer om en bok han [...]
mai 24, 2008 kl. 9:47 pm
Idealmennesket « Tanker om alt og ingenting
[...] jeg også j-er har en høyere tendens til å være perfeksjonistiske enn p-er, som Julie blogget om her.). Mine p-dominerende bekjente derimot har nye idéer og nye prosjekter på gang stadig vekk. Og [...]