Noen ganger føles livet som en film. Som om det som skjer egentlig er noe som skjer utenfor deg. Eller at du plutselig får sanse en scene du før bare har sett gjengitt på en skjerm. Jeg tror nå jeg vet hvordan Andrew følte seg i åpningen av Garden State.

Jeg har ikke vært i en nødssituasjon eller noe. Jeg har bare vært. Våken for lenge. Sliten for lenge. Når du reiser og ting støyer og farer av gårde ,kommer det øyeblikk der du liksom blir sugd ut. Det blir likegyldig. Det er der, men du hører ikke. Bryr deg ikke. Det er som et bilde på tankene. Plutselig bryter de liksom ut av hodet ditt. De er der og du vet hva de handler om, men kan ikke, eller vil ikke, ta dem tilbake. Det er en ro. En urolig ro. Kunstig. Det er ikke positivt, det er ikke negativt. Det bare er.