Den forrige posten ble kanskje litt vel negativ. Melankoliker-snakk muligens? Jeg er fullt klar over at jeg tenker for mye. Håper for mye. Bryr meg for mye. Angrer for mye. Likevel så er det liksom litt greit. Jeg har godtatt det. Jeg finner trøst i alt som kan oppnås bare man er klar over at man ønsker det. Samtidig ville det være skikkelig deilig å bare leve nå og leve masse uten å bry seg om morgendagen. Noen ganger greier jeg det. I små øyeblikk. Men vanligvis er jeg fanget av tankene mine. Derfor har jeg nå funnet et sitat jeg er blitt ganske glad i. Det kan virke pessimistisk og håpløst, men for meg er det det motsatte. Det er Arthur Miller, Marilyn Monroes siste ektemann, som har sagt dette:
¶Maybe all one can do, is hope to end up with the right regrets
3 comments
Comments feed for this article
februar 7, 2008 kl. 12:20 am
Mari
Godt sitat
februar 18, 2008 kl. 2:18 pm
Daniel Arnesen
Det er klart at det virker tilsynelatende greit å leve et helt problemfritt liv, men husk da at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på den andre siden.
For mennesket er det helt naturlig å prøve og feile, og viktigst av alt – det er positivt. Enhver erfaring, det spiller ingen rolle hvor negativ den er der og da, vil alltid fordre et positivt utfall. Dette forutsetter dog at man selv arbeider for et slikt utfall.
Min hypotese for dette er at det er inngående i menneskelig natur at det alltid må være et problem – eller en konflikt om du vil – som fordrer en løsning (eller arbeidet med å finne denne). Det er dette som gir mening i livet, det være seg større eller mindre problemer (som for eksempel søken etter kjærligheten (dette er et STORT problem, har jeg erfart) eller ubetalte regninger).
Mennesket, rotløst som det er, higer alltid etter en løsning på sine problemer; men så fort det har funnet løsningen higer det etter et nytt problem.
februar 20, 2008 kl. 5:31 pm
Julie
Jeg er enig i at det å søke er en del av å leve. Vi trenger utfordringer for å få utnyttet potensialet vårt, og dette gjelder på flere nivåer i livet. Men jeg mener ikke at vi bør strebe for at livet skal bli synonymt med søken. Det er en type frihet jeg vil gi avkall på. Jeg vil ikke droppe en venn fordi det muligens finnes en annen der ute som er likere og mer enig med meg. Om vi aldri godtar verden, vil verden aldri godta oss.
Videre er jeg, som jeg tidligere har blogget om, ikke enig i at alle erfaringer er udelt positive. Stemmen til vårt postmodernistiske samfunn snakker om muligheter og hvordan alt må prøves… -Ta det med ro, det er en del av prosessen som kalles livet! Vel, har du noen gang kastet deg utfra en høy klippe? Det ville gitt deg erfaring og muligens en rullestol, om du er heldig? Og da vil du sannsynligvis lære mye om samfunnets normer og gjerne få testet noen vennskap. Å få livet snudd på hodet høres vel ganske gøy ut? Man lever jo kun en gang? Jeg tror at å lære kun er en positiv bieffekt av å erfare og at vi også kan tjene på å la være. Det er tross alt denne evnen som skiller oss fra dyrene.