Jeg har fordommer. Men jeg liker å balansere dem. Dagens tema er unge ektepar.

Ofte føler jeg at folk ser ned på par som gifter seg når de er unge. Vi syns det er naivt av dem å tro at de vet nok om verden til å kunne binde seg til hverandre for evigheten. At de bare tar den første og beste. Vi spår anger og skilsmisse. Nå sier jeg ikke at alle ser på det på denne måten, men jeg mener dette er en rådende holdning i vårt postmoderne samfunn, der Friheten står over alt.

Hva er det så som har fått meg til å tvile? (Og nei, jeg går ikke med gifteplaner). Tanken forutsetter at du forandrer deg og samtidig ikke. Og før du tror jeg har blitt gal, vennligst les videre. Samfunet roper at du må finne deg selv. Men samtidig må du prøve alt før du finner det ut. Alt skal gjøres, alt skal prøves. Det er som et langt regnestykke, når du er ferdig skal du sitte igjen med svaret. Og da, da kan du binde deg. Men samtidig vet vi at det vi opplever påvirker oss. Det former oss. Da virker all prøvingen litt motstridende. For hva om du gjorde noe feil. Du gikk inn i et forhold du egentlig ikke ønsket. Du dro ut til et område som ga deg en kronisk utrygghet. Skal du så kunne legge alt bak deg når du endelig finner den rette?

Hva om “den rette” ikke er rett på alle områder? Kanskje du engang hadde en som vasket opp hverdag? Han overså deg kanskje totalt ellers, men han gjorde jo det “den rette” aldri gjør. Så begynner du å tenke: Hvis du bare legger ut på ny, da finner du kanskje den fullkommne? Et gammelt visdomsord sier: “Den som aukar sin kunnskap, aukar si kvide”. Enhver erfaring har sin pris.

Men den som ikke har opplevd noe, hvordan skal den vokse, ved siden av et annet menneske? Vel, for det første: I trygghet. Et giftermål er en stor avgjørelse om en er ung eller gammel. Unge mennesker kan også være trygge på hverandre, og kjenne hverandre. Og å oppleve livet sammen med noen, å gjøre bestemmelser sammen, ha noen å møte verden med: Er ikke det en fordel?

Og hva ville du like best: Å vite at du er valgt fordi du er du, og vite at din tilkommende bare har hatt deg og er fornøyd med deg, og vil gjøre hva han kan for å holde sammen med deg, eller å vite at du er plukket ut, kanskje gjennom nøye utvelging, ikke nødvendigvis fordi du var den beste, men fordi tiden var moden og du var det minste ondet? Risikoen for at hun sammenligner deg med andre vil alltid ligge der. Og har du selv lyst å angre, på noen du forkastet? Igjen går det an å si at en kan angre på det en aldri har opplevd, men er det noe verre enn å angre på noen en har forkastet? Er det noen grunn til at det er verre å gifte seg ung enn når en er eldre?

Trenger virkelig alle en ego-tid, mellom familien og giftermål? Tid for å være alene, gjøre som en selv lyster? Det kan også gjøre det vanskeligere å binde seg når en må gi opp noe. Og en har jo vissheten om at det må ta slutt. Hva med å starte i et forhold, med fritid til å gjøre egne ting? Eller gleden av alltid å ha noen å gjøre noe sammen med?

Nå skal det påpekes at ikke alle finner den de vil være sammen med før de er blitt litt eldre. Poenget her er bare å påpeke at dersom noen mener de har funnet denne perfekte, hvorfor skal samfunnet si at det må være galt?

Jeg vil ikke si jeg er en ekspert. Og jeg er definitivt klar over at det er et tema for diskusjon (noe det også ble da jeg nevte dette hjemme). Mitt eneste formål er å framstille to sider av en sak. En sak jeg faktisk ikke har vært på noen av sidene av. Men som jeg mener at samfunnet og media ikke bør ta standpunkt i.