I det siste har jeg blitt ganske hekta på å lese. Det krever sitt av hodet mitt, som for tiden føles som et gammelt lap-top batteri i ferd med å legge inn årene (fint bilde). Det er som om jeg går rundt med during i hodet, og jeg føler at pannen min graver seg ned i ansiktet mitt. Nå har jeg imidlertid forsøkt å gjøre hjernen til lags med variasjon; jeg har tunge skumle mursteinsboka om russisk politikk, rosaboka om jenter for lenge siden i USA (for å lære engelsk) og avkoblingsboka med masse rart som vanligvis egentlig ingenting med hverandre å gjøre. Så sliter jeg ikke de samme små grå hele tiden i alle fall. Håper jeg. De kan vel uansett ikke ta hevn. Men siden jeg er så hekta, tenkte jeg at jeg kunne dele noe. Hentet fra “Shit happens”, en bok om meningen med livet, der du etter all sannsynlighet ikke vil finne den. Meningen altså. Med livet.

“En fysikkstudent på et universitet fikk en gang denne eksamensoppgaven: “Beskriv hvordan man kan fastsette høyden på en skyskraper ved hjelp av et barometer”.

Studenten svarte følgende: “Man kan binde et barometer til en snor og fire barometeret fra toppen av taket ned til bakken. Høyden av skyskraperen er lik lengden av snoren pluss høyden av barometeret.” Svaret fikk sensorene til å hevde at eksaminanden hadde strøket, men studenten protesterte, for svaret var jo absolutt korrekt.

Studenten måtte så vente en times tid på at en eksamenskommisjon skulle avgjøre saken. Kommisjonens professorer var enige om at svaret ikke nødvendigvis var feil, men at det ikke på noen måte avslørte om studenten hadde kunnskaper i fysikk. Derfor skulle kandidaten fa seks minutter til en muntlig redegjørelse der han skulle demonstrere sine generelle fysikkunnskaper.

I fem minutter satt studenten stille og tenkte. Lærerne minnet ham på at tiden var ved å renne ut. Studenten svarte at han hadde flere relevante svar, men at han vanskelig kunne velge bare ett av dem. Etter å ha blitt bedt om å skynde seg, foreslo han følgende:

Man kan bringe et barometer opp på taket av skyskraperen og slippe det utfor kanten, for så å måle tiden det tar før barometeret treffer bakken. Høyden av bygningen kan deretter regnes ved hjelp av formelen: H=½ gt^2. Det betyr imidlertid slutten for barometeret. Hvis det er solskinn, kan man måle høyden av barometeret, og så sette det på enden for deretter å måle den skyggen det lager. Deretter kan man måle lengden på skyskraperens skygge, det er en enkel sak med proporsjonsregning. Vil man være sofistikert, kan man feste en kort hyssing til barometeret og svinge det som en pendel, først ved bakken og deretter på toppen av skyskraperen. Høyden av skyskraperen kan da beregnes ut fra svingetiden til pendelen, gitt ved uttrykket: T= 2 ganger roten av 1/g. Hvis skyskraperen har en utvendig trapp, vil det være enkelt å gå opp trappen og måle høyden i “barometerlengder” for senere å legge dem sammen. Hvis man ønsker å være riktig ortodoks, kan man også bruke barometeret til å måle lufttrykket på taket av skyskraperet og deretter på bakken, for så å gjøre om differensen i millibar til meter for å finne høyden på skyskraperen. Men siden studentene er anmodet om å tenke selvstendig og finne utradisjonelle metoder som kan bringe den vitenskaplige tenking videre, ville den utvilsomt beste metoden være å banke på vaktmesterens dør og si han skal få et flott, nytt barometer hvis han vil fortele hvor høy skyskraperen er.

Studenten bestod eksamen. Han het Niels Bohr: den eneste danske som har fått Nobelprisen i fysikk.”