Et avbrekk fra skolepress & stress for å dele et av de irritasjonsmomenter som (muligens på høyst irrasjonelt vis) hjemsøker mitt tankespinn i hverdagen. Et innlegg i og om informasjonssamfunnet vårt og dets utvikling. En post for deg som aldri forteller hvor meldingene som tikker inn hvert andre sekund på mobilen din kommer fra.
For jeg er nysgjerrig. Selv om jeg prøver å overse at på den timen vi har vært sammen har blikket ditt streifet meg cirka tre ganger, og det var når du bestilte maten din, når den ble servert og når du gikk på do, ellers har du sittet og glodd på din fantastiske lille sorte. Jeg kunne skjønt det dersom du beundret din nye telefon, eller hvis du også syntes samtalen av og til gikk litt tregt og trykket avsted en melding for ikke å minne meg på hvor lenge det er siden sist og hvor lite vi kjenner hverandre nå lenger. Men jeg tror ikke det er poenget.
Det kan godt være det er av den sist nevnte grunn, men det jeg tror ikke vi blir bedre kjent igjen ved ikke å kommunisere. Jeg sitter her og føler meg mindre og mindre villig til å få høre om hvordan du har det, faktisk. Du kan si at jeg lar følelsene fly avsted med meg, men jeg bryr meg ikke. Det er ikke bare det at du ikke er her med meg. Det er det at du ikke forteller hvem du er med. For du sitter åpenbart ikke her med meg lengre. Er det noen du ikke vil jeg skal vite om? Eller er jeg så kjedelig at du heller sender meldinger med en annen perifer venn, eller enda verre en forelder? Hva har jeg gjort mot deg? Jeg sendte en melding avgårde da vi satt oss ned, men jeg tenkte ikke at kvelden skulle ende med overfladiske fraser for å dekke over at begge egentlig er et annet sted. Nå kommer du tilbake fra toalettet. Du tok med deg mobilen. Er du virkelig så avhengig? Du kan ikke–
–bare fortelle meg at du har en syk lillesøster du forsøker å få i seng? Min verden dekkes i skam i det jeg gir deg mitt varmeste smil og vi begir oss ut i fortellinger om hvordan verden var før og hvor gøy vi hadde det. Samtidig lover jeg meg selv at disse tankene aldri aldri skal deles med deg og forbanner vårt kjære informasjonssamfunn…

7 comments
Comments feed for this article
november 21, 2007 kl. 9:44 pm
Gunvor
Ja, den mobiltelefonen.. Må jo bare innrømme at jeg er altfor avhengig av min fantastiske lille sorte (som egentlig ikke er så liten når jeg tenker etter), men håper det ennå er langt igjen før jeg når filippinsk standard. Der var nemlig mobiltelefonen oppe i ansiktet konstant, det var alltid meldinger frem og tilbake, til og med ordføreren satt med mobiltelefonen da vi var på audiens! Lenge leve brevet, sier nå jeg…
november 22, 2007 kl. 5:00 pm
Julie
Ja, slike bedrifter kan ikke Petter Steen drive med iallfall… Det ble jo dramaskrik forrige gang han prøvde=)
november 28, 2007 kl. 4:37 pm
Gunvor
Haha, sant nok. Og nå har han vel nok problemer med Terra-saken til å vurdere det =p
november 28, 2007 kl. 7:49 pm
Ida
Ei slik hending kan oversjåast dersom det berre er nokre få meldingar som tikkar inn, og særskild dersom du ikkje kjenner den andre personen så godt. Sannsynet er då stor for at du ikkje kjenner personen meldingane kjem frå heller. Men når meldingane kjem heile tida, byrjar du å tenkja.
Men det verste er når våre eigne vener gjere det. Du vert meir og meir interessert, men kjenner deg for “god” til å spørja kven meldingane er frå.
Er det ikkje betre å fortelja kven meldinga er frå, og spara den andre for slike utålelege piner? Er innhaldet privat, så er det det. Men er det ein løyndom kven du mottek melding frå?
november 28, 2007 kl. 7:53 pm
Julie
Nemlig! =)
november 28, 2007 kl. 9:49 pm
F
Jenter…
november 30, 2007 kl. 4:40 pm
Gunvor
“Jenter…” mr. F? Gutar kan no vere vel så forvetne dei =p