Kall meg upolitisk korrekt. Kall meg usikker. Kall meg konservativ. Jeg tror det er best å angre på det du ikke har gjort.

• Jeg vil heller fantasere om hva som kunne ha hendt om jeg hadde tatt motet til meg og bydd opp den peneste jeg kjenner til dans midt i gågata, enn å gjøre det, få et nei og bruke all min tid på å unngå vedkommende til evig tid

• Jeg vil heller vente meg grå på “den rette”, enn å slå meg sammen med min beste venn og ødelegge et vennskap fordi “man aldri kan vite”

• Jeg vil heller drømme om å møte de klokeste personene jeg vet om, enn å finne ut at alt de sier er taima og tilrettelagt, kun en blåkopi av andre

Det gjør vondt å få avslag, det gjør vondt når verden går oss imot og alt er ikke alltid slik det burde være. En drøm som sprekker kan aldri limes sammen igjen. Vennskap tåler ikke alt. Føles det feil, er det sikkert feil også. Kunnskapen kjenner grenser. Skulle jeg fått en prins, burde vel jeg strengt tatt ha vært en prinsesse?

Jeg har prøvd. Av og til er faktisk fantasien bedre enn virkeligheten. Jeg er lei av at alt skal prøves, alle skal feile. Er jeg virkelig den eneste som aldri plasserte hånda mi på en kokeplate da jeg var liten, fordi jeg lærte av andre at det ikke var en god idè? Dette er jo faktisk en av de tingene som skiller oss fra dyrene: evnen til å forstå uten å oppleve. Det føles som om vår generasjon har glemt dette momentet. Hvorfor skal ikke hvert menneske kunne kjenne sitt eget beste, uten å måtte såre seg selv og andre for “sikkerhets skyld”?