I går kveld var det nostalgi i stuen. “Gentlemen Prefer Blondes”. Marilyn Monroe og 50-tallet. Den gang Hollywood levde av å selge det glade budskap innpakket i vakre kvinnekropper… eller…. hvem prøver jeg å lure?

Jeg er ingen historieviter og har heller ikke noen grad innen sosiologi, det kan nok diskuteres hvor politisk korrekt det som kommer nå er, men jeg tar det på min kappe. ‘50-tallet’ får meg i første rekke til å tenke kvinneundertrykkelse. Jeg ser for meg mor som står på kjøkkenet og skurer gulvet samtidig som hun hører på såpeoperaer på radioen (ja, de gikk faktisk på radio først), hun har også noen småkaker i ovnen, og så klart nypussede vinduer. Barna leker i haven (for det het det på den tiden) og papirdukke-mannen kommer hjem presis klokken halv fem, får servert middag og setter seg i godstolen for å lese avisen til han legger seg. Forresten, jeg vet ikke egentlig om jeg mente kvinne*undertrykkelse*, for det kan jo riktignok være (og det må det vel statistisk sett være, om hele verden oppførte seg slik) at noen kvinner likte denne tilværelsen. Greia er vel heller at kvinneundertrykkelse er et ord som senere ble brukt en del for å illustrere denne tidsepoken.

Nå var det kanskje dette jeg ventet meg av en film laget i 1953. Ikke akkurat glade husmødre (jeg har sett film med Marilyn Monroe før), men fokus på kvinnens rolle, mannens rolle og fremfor alt: anstendighet. Det skjedde ikke. Det overraskende var: Det var ikke kvinnene som var sparsommelig kledd.

Jamfør musikkvideoen til enhver rapper med selvrespekt, og bytt kvinner til menn og menn til kvinner. I “Gentlemen Prefer Blondes” bader Jane Russel i menn. Idrettsmenn på vei til OL. Alderen tilsvarer gjerne ikke min drømmeprins, men så er dette også i de tider skuespillere sluttet med bleier før de startet karrieren.

Jeg blir imponert, jeg, over hvilken makt kvinnene i filmen faktisk har over sine menn. Her trengs hverken James Bond eller Macgyver. Noe helt annet enn dagens kvinner på film, som nok kan være smartere enn sine mannlige kompanjonger, men som likevel alltid trenger støtte til å gjennomføre planer, eller få livet på skinnene. Kanskje det er på tide med å gjeninnføre litt feminisme allà 1953?