Da hadde man tydeligvis overlevd helga. Til tross for mine hjernehalvdelers stadige konflikt og mine føtters undertrykkelse. Det viste seg ikke å være den beste idèen å gå på Turbonegerkonsert med hodeverk. “What goes up, must come down”… Her sitter jeg med store vakre blåklokker på bena, en anelse trommerytme i øret og en tornefull hals. Men for all del, det var en kveld fylt av energi=)

Da jeg en timestid før bandet gikk på allerede hadde blitt dusjet med kveldens alkoholrike parfyme fra flere vennlige (om enn litt overstadig berusede) medtilskuere, ante jeg hvordan kvelden ville bli. Selv mine sylskarpe hæler kunne ikke hindre meg i å bli tråkket på. Litt om litt skjønte jeg hvorfor alle drakk, sannsynligvis fordi de aldri ville overlevd andres oppførsel om de var edru, nå kunne de oppføre seg akkurat like dumt selv.

Da Turboneger endelig entret scenen og det unge publikummet var proppet til randen med alleslags herlige drikker baren kunne by på, tok det helt av. Det er en ting å hoppe fordi man er glad, en helt annen ting å bokstavligtalt bli revet med. Likevel: Hank ga oss det vi ville ha, og allsangen var et faktum da siste sang tonet ut. Så fikk det være så som så at jeg haltet hjem med stiv hårsåte og gjennomvåte klær…