Av og til skulle jeg ønske at jeg kunne være som Nemi, en øyeblikks-junkie. En som lever for øyeblikkene, som ikke haler ut tiden for å få en fin stund til å vare lengre. Som kan godta at det perfekte øyeblikket har funnet sted og aldri kommer tilbake. For jeg er en av dem som alltid prøver å hale ut tiden.

Jeg vil alltid at ting skal funke, selv om det er åpenbart at jeg aldri kommer til å leve lykkelig alle mine dager med en gutt som fikk meg til å le en enkelt gang, en sen kveld. Og jeg tar sjelden et Askepott-stunt og forsvinner akkurat i det festen har startet. Jeg tør ikke. Og dersom jeg for en gang skyld gjør det, har jeg oppdaget at jeg faktisk ikke er like tiltrekkende som Askepott, og at drømmeprinsen sjelden finner frem til det lille fattigslige huset mitt for å levere tilbake glasskoen min. Sjansen er større for at den dukker opp en måned senere i en sølepytt jeg hadde glemt mitt ublide møte med på skjebnekvelden…

Så jeg har gitt opp øyeblikks-junkieisme og heller slått meg til ro med at man noen ganger trenger litt dødtid. Tid da det egentlig ikke skjer noe. Tid hvor tiden står stille. Når man er den første som ankommer en fest. Når man venter på å komme seg hjem igjen, fordi festen aldri ble til noe stort. Når jeg ser tilbake på de gangene jeg har kjedet meg som verst, tenker jeg ofte at det faktisk ikke var så dumt. Kanskje møtte jeg noen som jeg senere ble god venn med, eller kanskje lærte jeg at klær som føles litt på kanten foran speilet hjemme, kvalifiserer til deltagelse i The Rocky Horror Show i det samme jeg trør over dørstokken. Uansett; Disse tankene gjør at det går an å godta at verden ikke alltid spiller med når vi er klare for å spille hovedrollen i en sukkersøt Hollywoodfilm.

Med disse tankene skal jeg nyte kvelden alene. Kun Herr Dødtid & meg. Hvem vet hvilket solfylt øyeblikk som bygger seg opp i horisonten?