…US Airforce sweater

Ja-a, då var eg heime igjen. Ingen slangar på flyet, ingen galne tryggleiksvakter. Så vidt eg veit om. Eg kom gjennom tryggleikskontrollane, med skrekken i behold. Høgdepunktet var då me starta i Dallas. I den har-du-flytande-sprengstoff-sjekkande maskinen. Ein genial liten ting, dersom ein likar å hoppe høgt. Maskinen minnar om ein telefonkiosk som manglar ein vegg. Ein går inn der det ikkje er nokon vegg og går ut att når døra opnar seg framfor ein. Inni maskinen blir ein bombardert med luft. Ikkje skummelt seier du? Vel, nokre av oss er litt meir lettstøkne enn andre… Eg overlevde i alle fall. Det som var verre å overleve var antalet nordmenn på flyplassen. Og sorten.

Nå undrar du vel kva som går av meg, og om eg er blitt mannevond eller rasistisk. Vel, eg er nok ikkje blitt nokre av delane. Eg har hatt meiningar om merksemdsfrikar lenge. Det hjelper ikkje at dei er cheerleaderar på Texastur kledde i rosa cowboyhattar, hettgenser og tights. Og at dei lagar oppvisning midt på flyplassen. Dei om det. Kanskje er eg berre misunneleg. Gnålete oslodialekt og sløyfer i håret. Jiha!

På flyet sat eg attmed ei tysk dame. Trur eg. Ho prata i alle fall tysk med flyverten og spytta nokre tyske-liknande gloser ut i lufta no og då. Ikkje at ho var med nokon, eller snakka til nokon, og eg følte meg heller ikkje truffen. Ho virka litt sprø, men ettersom eg ikkje forstod kva ho sa, er nok ikkje eg den beste til å dømme. Resten av mine setekameratar var ok. Nokre litt for velpleide, men sikkert meget hyggelege likevel. Eg kom meg trygt til Haugesund.

Til trass for kun åtte timar svevn på to døger (to+seks) greide eg suksessfullt å gjere entrè på skulen i rett tid. Og gleda er stor over venner, brunost, grovbrød, melkesjokolade, rekeost, aulaen og eiga seng. Som eg no snart kjem til å inngå i, ettersom eg, av tidlegare nemnte grunnar, er ganske så trøytt. Med eit smil om munnen kjem eg til å sovne, superglad for at eg har ein bror i Amerika som tøff som toget & fordi eg har hatt ein deilig tur.