Blinking Lights for You

Det finnes ideer som er like enkle som de er geniale. For eksempel StumbleUpon.

For uinnvidde: En ekstra knapp på vertøylinja som bringer deg hvor som helst på nettet, alt etter dine egne interesser. Praktisk til samling om informasjon og veldig gøy som leketøy. Fare: Tidssløsing på høyt nivå, og skremmende mye triviakunnskap.

Her er dagens loveable stumblings:

1. For Matrixentusiaster & matvareproduksjonsskeptikere: The Meatrix. Har en viss underholdningsverdi, og kan muligens få en til å tenke litt på hva en putter i kroppen sin. Likevel kanskje mer aktuell for amerikanere.
2. En klassiker jeg helt hadde glemt: PostSecret. Søtt, hjerteskjærende eller bare morsomt. Folk rundt om i verden skriver ned hemmelighetene sine på et postkort og sender dem inn anonymt.
3. Det er muligens litt juks å dra inn en annen bloggliste i en slik oversikt, men denne er god. Her står alt du burde kunne, fra å tenne et bål, til å takle politi, eller, som jeg prøvde å lære meg: Hvordan du starter bilen din med startkabler (noen andre som har glemt lysene på?).
4. Så de litt særere innslagene: Du ville kanskje blitt glad for å kunne åpne denne boksen ved lunsjtid? Men jeg ville definitivt ha blitt ganske skeptisk til denne? Vel, kanskje det er et spørsmål om kjønn… (Flere ideer til hvordan sprite opp matpakken finnes her)
5. Hvis du føler deg i virkelig kunstnerisk humør, kan du kanskje lage denne til neste fest? Jeg tror nok du ville fått oppmerksomhet i alle fall.
6. Og om du sliter litt med populariteten, ikke har noen til å le av vitsene dine, så kan du alltids få deg din helt egne trommehvirvel, når som helst.
7. Eller kanskje du er i det mer seriøse hjørnet. Om du er mer interessert i språk, kan du jo lære deg jiddisk? Her er en ordbok.
8. “(..)mathematics tells us that there are more than 2 Trillion Methods of feeding a lace through the six pairs of eyelets on an average shoe”. Det er mange måter å utmerke seg på, hva med å starte med skolissene?
9. Og, selv om jeg ikke har snublet over denne, må den jo få være med: LOLcat power
10. Avslutningsvis, dagens test. Jeg er tydeligvis en seriøs person, opptatt av merker & eleganse. Si meg fargen på Hawaii-skjorta di, og jeg skal si deg hvem du er…

- om hvorfor verden er et levelig sted

Det finnes mange regler på planten vi liker å kalle vår. De varierer fra bygd til by og mellom stater og landområder. Vi følger alle regler. Fra vi står opp til vi legger oss. Selv den mest hardbarka anarkist kan sove med hodet på puta.

Jeg liker det unormale. At du ser rart på meg. Det er en seier når jeg overrasker, med meninger eller klesvalg. Og jeg liker å utfordre meg selv. Hvem sier at jeg eier sannheten? Jeg har hørt den pleier å ligge et sted i mellom de kranglende. Likevel liker jeg ikke regler. Normer som dikterer hvordan jeg skal se ut i møte med omverdenen og hva som er sømmelig opptreden. Det er så lite logikk i mange av dem. Som en venn en dag siterte Einstein på: “Common sense is the collection of prejudices aquired by the age eighteen”. Sunn fornuft er, når en tenker over det, stortsett bare en samling fordommer.

Men ingen regel uten unntak. Egentlig vet jeg ikke helt hvorfor jeg kalte denne teksten for “Forpliktelser”, det er egentlig et litt tungsindig og kjedelig ord. Plikt er ikke oppløftende. Og jeg hadde tenkt å skrive om hvorfor jeg skifter oppfatning, gjør dumme ting jeg ikke angrer på og passer meg for “kloke” råd. Men så slo det meg, at selv om jeg til tider bare er en stor levende protest, er det sosiale koder og systemer jeg liker. Og som jeg ikke kunne levd uten.

Hvis jeg knekker sammen etter overinntak av sterk drikke og vanskelige tanker, er det noen der. Om jeg skulle bure meg inne og nekte å svare på telefon eller data, eller å snakke med noen, er jeg sikker på at noen ville kommet likevel. Det kan kalles kjærlighet, og det er vel den riktige og positive måten å snakke om det. Men jeg snakker også om jentungen som plukker opp pengene du mistet og pliktskyldigst gir dem tilbake til deg. Og deg, når du hjelper gutten som har gått seg vill og låner ham mobilen din, selv om du er forsent ute, og bare har lyst å komme deg hjem for å slappe av. Jeg snakker ikke nødvendigvis om dypfølt kjærlighet. Kanskje omtanke. Jeg ville tatt vare på deg om jeg så mislikte deg så høyt jeg kan. Fordi det er det man gjør. Klar det kan høres trist ut. Men jeg slår et slag for “forpliktelser”. Gratulerer deg med at du lever i et samfunn som har valgt å sette omsorg på lista over ting som må innhas. Selv om det skal være like viktig å “holde seg selv høyest”, eller å alltid rette på andre, i følge den usynlige normlista. Det er der likevel. Og dèt er en seier i seg selv.

På slutten av fjoråret (eviglenge siden) blogget jeg om feminisme i femtitallsfilm og hvordan kvinnene på sett og vis stod sterkere da. De var lokkere og fristerinner, men det var i det minste hos dem makten lå. Uansett tenkte jeg det nå var på tide å se på guttenes rolle i “the good old days”. Og hvorfor jeg mener den er aktuell i dag.

“Det glade femtitallet”. Alt var enkelt og ordnet. Mannen skulle beskytte og forsørge sin kvinne. Konen skulle være hjemme, være den sosiale kontakten i familien, passe barna og ta seg av huset. Selv om en er ihuga feminist, må da vel dette på et vis høres forlokkende ut. Bare på grunn av enkelheten. Men var alt så lett? Jeg hadde forventet små hverdagsproblemer, og oppstilte karaktertyper av femtitallsfilmen. Dels er det det som er å finne, men en skal ikke utelukke James Dean. Den kjente skuespilleren med det tragiske dødsfallet. For i hans karakterer er det lite sikkerhet å spore.

“Man has a choice and it’s a choice that makes him a man” sier Cal Trask, Deans rollefigur i “East of Eden” (1955). Temaet “hva er en mann?” står sterkt i denne filmen, og Deans mest kjente: “Rebel Without a Cause” fra samme år. Begge handler om outsidergutten (med store bedårende øyne) som ikke finner sin plass i samfunnet. Løsningen ligger i å gjenvinne sin ære. Bli voksen. Bli en Mann.

Nå passer jo det godt inn i settingen. Endelig er gutten klar til å ta ansvar, gjøre som folk flest og innordne seg etter normene i samfunnet. Og denne tankegangen, vil du kanskje si, hører til femtitallet. Opplegget med “kjønnsroller” er gammeldags, og verden har gått fremover siden da. Jeg var enig med deg. Nei, det er ikke en skrivefeil. Jeg var. Nå er jeg ikke så sikker lenger.

For hvordan er guttens rolle i dag? Hva er det en jente ser etter i en gutt? Read the rest of this entry »

Søker deg som i forgårs, mandag, snek mystiske stoffer ned ganen min. Jeg aner ikke hvordan du gjorde det, jeg var da tross alt ved bevissthet hele dagen (med mindre du gjorde det mens jeg sov?). Jeg har heller ingen anelse hva det var, men alle tegn peker mot noe alkoholholdig.

Det kan i alle fall opplyses at middelet har gjort sitt inntog i min kropp kjent, og at med mindre du hadde mer seriøst skremmende intensjoner, har det levd opp til sine løfter. Jeg føler meg helt vraka. Våkenettene med tørrhoste er for lengst glemt og erstattet med brekningsfornemmelsesfylte timer som føles som år. Hodet mitt har holdt på å sprenge. Kanskje var det et slags voksestoff du foret meg? Uansett, mission accomplished. Jeg bøyer meg i støvet, men kunne du vært så snill å fortelle meg hvordan du gjorde det?

Dette er talen Harry Potters mor, J. K. Rowling, holdt for dette årets “Harvard graduates”. Er du heldigere enn meg og har Flash, er dette muligens en bedre video. Her står også talen svart på hvitt.

Kanskje er det min idealistiske natur som gjør at jeg ikke kan få meg til å finne noe galt med den. Det er den beste talen jeg har hørt. Og den har fokuset på akkurat de tingene jeg mener er viktige i verden: Empati og troen på det gode. Muligheter. Kan Rowling være noe annet enn en NF?:p