Toleranse, Anne Holt og en slovensk filosof

I forrige uke tenkte  jeg og min kjære E oss på et foredrag holdt av en slovensk filosof. Dessverre var Samtidsmuseet fylt opp til randen, og på grunn av et lite innbydende gulv, klaustrofobisk tendenser og andre omstendigheter, valgte vi å droppe det. Likevel fikk vi allerede neste dag høre mer om den skjeggete mannen. Tilfeldigvis fra Anne Holt på en litteraturtilstelning.

Anne Holt, som promoterte den nye boka si, brukte taletiden sin på å formidle sin frykt for farlige grupperinger, minoriteters utsatte stilling i samfunnet. Hun har jo også tidligere vært ute i media og snakket om hvordan holdningene til homofile synes å ha endret seg de siste årene. Hun rettet også kritikk mot Slavoj Žižek, en slovensk filosof som Klassekampen hadde viet dagens forside. Hm, hvor mange slovenske filosofer har besøkt hovedstaden den siste måneden?

Det ble nødvendig å kjøpe avis, og riktig nok: “-Toleranse er farlig” lyder Klassekampens overskrift. Lite lovende. Men artikkelen inni avisen utfyller og forklarer Žižeks språkbruk.

Jeg respekterer politisk korrekthet, men bare til et visst punkt. Ulempen med toleransen er at den kan holde fordommer og rasisme under kontroll -men ikke gjøre noe med at slikt finnes.

Slik siteres filosofen i saken. Dette skulle vel være et positivt utgangspunkt for minoriteter?

Forside-overskriften har forsåvidt dekning i artikkelen. Dette er tydeligvis en filosof som har forstått “det tabloides” virkekraft. Men likevel.. Anne Holt hadde sannsynligvis ikke fått med seg detaljene i Slavoj Žižeks foredrag (om ikke min tolkning av hennes utspill ikke stemt i det hele tatt). Og hvor mange er det egentlig som får med seg “alt”? Det går tross alt raskere å lese en overskrift, enn å sette seg inn i en hel sak. Er vi tjent med at media “tabloidiserer”? Eller skaper det unødvendig forvirring?

Random

Noen tanker fra et litt ensomt hode… Jeg er alene hjemme, men gleder meg til å hente en kjæreste, som har vært hjemme og gjort sin borgerplikt, på perrongen senere i dag. Og siden hodet mitt faktisk blir veldig tomt når jeg er alene, får dere bare noen rare og usammenhengende tanker fra uka som har gått:

• Kjærestepar, de ligner på dominobrikker gjør de ikke? De er veldig like og henger perfekt sammen, men kan kun kombineres med andre på hver sin side. En sjelden gang finnes det en annen brikke som passer å legge inntil på langsiden. Når venner får seg kjærester har ikke jeg nødvendigvis mye til felles med vedkommende, selv om de to sannsynligvis har det. Og når jeg snakker med andre, hører jeg om det samme. Det er gjerne litt vanskelig å forholde seg til noen man kun har et menneske til felles med. Kanskje naturlig, men jeg syns det er rart. Noe må man jo ha til felles, så hvor kommer den klamme stemningen fra? Nå vel…

• Tanke 2: Hvorfor er kvinnelige politkere bedre enn mannlige til å oppfordre en tv-skjerm til å stemme? Da jeg så på partilederdebatten på fredag, ble jeg lite imponert av Torstein Dahles oppramsinger og Sponheims stotring og Stoltenbergs intense stirring. Halvorsen, Solberg og Jensen derimot -hadde de vært på samme side i politikken ville de lett lurt meg med uten å vise en flik av partiprogrammet..

• Tanke 3 er om tanker. Tenker du noen gang på at du tenker? Da jeg var liten fortalte jeg meg selv ting, og tenkte at jeg var ganske alene om det. Nei, ikke som i å faktisk snakke meg selv. Jeg fortalte meg selv inni hodet mitt at jeg måtte ikke bli for skuffa om ting ikke gikk som de skulle, for eksempel. Det har jeg alltid syns at var en snodig ting å kunne gjøre. Jeg forestilte meg alltid hjernen min som delt i to; den delen som på en måte var “meg’”, og den delen jeg ikke kunne kontrollere.  Det hele høres kanskje sært ut? Men bare noen dager etter at jeg hadde snakket med min kjære E om det, begynte han å snakke om det igjen. Hvorfor? Fordi han leste om det. Det er tydeligvis en del av Satres teorier (om jeg forsto ham rett). Vi har en pre-refleksiv bevissthet som tar inn inntrykk, som f.eks at du nå tenker “nå leser jeg på en blogg”, men så kobles gjerne den refleksive bevisstheten inn og du fortsetter med å tenke “burde jeg bruke tiden min på dette?” (forhåpentligvis). Det er da litt fasinerende?

Dagens: Kos?

Universitetet er gøy. Hvorfor er universitetet gøy? Fordi man lærer ting der. Hvilke ting? Interessante samtaleemner og trivielle fakta. Nå har jeg nettopp lært om kos. Så hva er det som er så spesielt med kos? Det finnes kun i Norge.

Hva er kos?

Vi har åpenbart sengekos (om enn det er et lite brukt uttrykk). Men så har vi også kos som i “kos og klem”, eller for de litt mer hippe “koz og klemz”, og det er ikke noe som er forbeholdt kun de(n) nærmeste. Det kan ikke være et like intimt uttrykk, men akkurat hva som ligger i det, føler jeg aldri at jeg har fått svar på.. Men så har vi den siste typen kos jeg kommer på: Når jeg var liten var vi ofte på besøk hos, eller hadde besøk av en venninne av mor, som likte å uttrykke, akkurat i det vi satte oss til med middagen, eller i store myke stoler, at; “Nå koser vi oss!”. Og det er definitivt en mye mer upersonlig ytring, som ikke krever kroppskontakt av noe slag, så vidt meg bekjent.

I utlandet, derimot, kan en nok si at en har det cozy foran peisen, men det stopper der. Man har ikke cozy-time med vennene sine…

Så neste gang noen spør deg og Norges stolheter trenger du ikke bare å svare A-ha og ostehøvel. Vi er faktisk også storprodusenter av kos.

Medlidenhet uten skjønnhet

Har du noen gang sett en film med en stygg kvinne?

Nei, seriøst; kan du komme på en eneste film du har sett med en stygg kvinne i en av hovedrollene? Du kan godt si at du ikke skjønner oppstyret rundt rumpa til Jennifer Lopez, eller at du aldri helt har skjønt hvorfor Renée Zellweger har blitt så populær.. Men har du sett noen som er direkte stygge? Sminka for å vekke avsky? Har du i det hele tatt noen gang tenkt over dette?

Filmen “Monster” er basert på livet til Aileen Wuornos, en prostitutert som i 2002 ble henrettet for drap på sju menn på slutten av 8o-tallet og begynnelsen av 90-tallet. Denne filmen er ikke den klassiske hollywoodske “based on true events”-filmen, med få referansepunkter i virkeligheten. Dette er en ekte historie. Og Charlize Theron er ingen oppsminka publikumsvennlig versjon av en massemorder. Hun er ikke vennlig. Hun er ikke pen.

Like fullt er det ikke rent raseri mot en farlig seriemorder jeg sitter igjen med etter å ha sett “Monster”. Hun er stygg, hun er fæl, men det er noe med historien hennes.. Filmen retter forøvrig sterk kritikk mot samfunnsordninger, fordommer og “den amerikanske drømmen”. Den sier noe om hvordan mennesker ikke alltid velger hvilke roller de selv vil ha, eller velger dem selv, men så våkner en dag og finner seg selv fanget. Det er en trist historie, men også en historie om voldsomt hat. Fortjener virkelig horekunder å dø? Har en pengeløs eksprostituert retten til å herske over liv og død?

Dette er film verdt å se på grunn av dens enestående karakter i den lange rekken av Hollywood filmer som produseres hvert år. Det skal lite til å innrømme at det finnes få filmen om stygge lesbiske massemordere. Og at denne filmen itillegg innbyr til forståelse og enn til en viss grad medfølelse for vedkommende, gjør den ikke mer ordinær. Men det er også en påminner om hvor viktig det er å se på historien til et menneske, livsførselen, kraven det har blitt stilt overfor,  før man dømmer det.

Oss og “de andre”

Jeg er fornøyd med valget av sosiologi som studie. Den første læreboka, som vi nesten er ferdige med, var tjukk, men oversiktlig. Foreleserne lager Power Pointer som gjør det lett å forstå stoffet og temaene er interessante. Livet på gata, hvordan kulturen påvirker oss, seksualitetens historie. Men noen ganger skurrer det.

Hvorfor snakker foreleseren om “oss”? “Vi” er utro oftere enn en kanskje skulle tro, “vi” handler på grunnlag av hvordan kulturen rundt oss legger opp til at vi skal. Det er vel grei ordlegging, ettersom dette er forskning som gjelder hele landet og hele samfunn. Men spørsmålet blir likevel; hvem er “de andre”?

Vi diskuterer seksualitet. Har vi som individer en fast seksualitet? Filosofen Foucault mener ikke det. Vi forelsker oss i mennesker, ikke kjønn. “Men” , påpeker vår foreleser, “det er vel noen som tidlig merker at de har en annen identitet”.

Så det er “de andre”. I motsetning til oss. I en sal med om lag 200studenter, er vi tydeligvis alle heterofile. Har professoren gjort mer nøyaktige og intrikate studier av oss studenter enn jeg var klar over (jeg visste ikke at en slik type informasjon overhodet var nødvendig for gjennomføringen av studier i sosiologi?). Har han ikke det, så burde vel dette være et tema vedkommende professor burde interessere seg for? Dagens forelesning, av en annen professor, lærte oss om hvordan språket er en viktig del av kulturen, som i høy grad påvirker (og kan påvise) våre verdier og holdninger.

I følge loven er homofili og heterofili “likestilt”. Men hvor land tid vil det ta før de blir likestilte i språket vårt?

(Om du skulle lure på noe i forbindelse med norske sexvaner, finner du her en artikkel fra forskning.no om det norske folks sexvaner i 2003)